Guddommelig skildring av Elvis
På sitt beste er «Elvis» skildret med smittende, musikalsk ekstase. Men hovedpersonens enfoldig skildrede nemesis truer med å trekke filmen mot det ordinære.
IMPONERER: Elvis Presley var en liten filmindustri i seg selv på 1960-tallet, men historien om livet og karrieren hans har aldri vært noen gjenganger i verdens kinosaler. Austin Butler gjør en minneverdig tolkning som pop-ikonet i Baz Luhrmanns musikal.
Warner Bros./SF Studios
Når hele artistliv skal fortelles i spillefilmlengde, presses de inn i en form som truer særpreget: Vedkommende blir født, viser talent, har en drøm, blir motarbeidet av konservative foreldre eller andre autoriteter, klatrer for raskt mot toppen, får et sammenbrudd, reiser seg igjen og vinner folkets hjerter – men sitter igjen med visse indre demoner.
Denne malen, gjerne med en epokegjørende konsert som rammefortelling, er brukt i et utall filmer. Og den virker mot sin hensikt: Skulle ikke dette handle om en unik person? Er alle artister like, med strukturelt identiske liv?
Sjangerens beste og mest egenartede opplevelser, er de som nøyer seg med en avgrenset del av hovedpersonens eksistens – som Last Days (2005), Gus Van Sants intenst dvelende gjengivelse av de siste dagene i Kurt Cobains liv.
Bestill abonnement her
KJØP
