Gro Dahles poesi samla mellom to permar: «Leiken og varm»

Gro Dahle kan seiast å vere eit aldri så lite unikum i den norske skjønnlitteraturen. Først for den litterære stemmen sin. Sidan debuten i 1987 har ho gitt ut ei rad med kritikarroste bøker i ulike sjangrar, som har Dahles undrande, lett naivistiske og likevel eksistensielle stemme til felles. Det er eigentleg ikkje så viktig å kategorisere i litteratur for vaksne og litteratur for barn, eller i prosa og lyrikk, for den del. Ho er kanskje aller mest kjent for bildebøkene sine, gjerne i samarbeid med mannen Svein Nyhus eller dottera Kaia Dahle Nyhus, ofte med alvorlege tematikkar i botn. Men mykje av den same litterære tonen finst i lyrikken for vaksne. Det poetiske er sjølve livsnerven i alt Dahle skriv, og ho debuterte som lyrikar. Ho skriv med varme, humor og alvor. Og dyra er overalt!

I tillegg til å skrive bøker sjølv, har Dahle også verka som skrive-inspirator for forfattarar og forfattarspirar på alle nivå, gjennom utbreidd kursing i kreativ skriving. Eg har sjølv opplevd Dahle i denne rolla, for mange år sidan, og hugsar framleis nærværet og entusiasmen hennar. Nærværet og entusiasmen pregar hennar eigen litteratur. Gro Dahles Samlede dikt er eit godt høve til å lese diktsamlingane hennar i samanheng; no når det er gått tjuefem år sidan førre poesioppsummering, Karneval. Dikt i utvalg (1997). Samlede dikt er mat for poesimons, og for dei fleste som likar Dahles undrande og leikande innstilling til verda.

Før eg skal utdjupe dette nærmare, har eg likevel ei undring av eit anna slag, for held tittelen det han lovar? Samlede dikt høyrest fulldekkande ut, men det er fleire dikt som manglar her – både enkeltdikt, dikt frå samarbeidsprosjektet Alexandrias aske (1993) og den frie gjendiktinga av Anna Akhmatova og Frank O’Hara, Anna og Frank (2017). Diktbøkene for barn er heller ikkje blitt med. Ikkje heilt «Samlede», altså, men nært nok – på 791 sider er boka allereie i toppsjiktet av norske diktbøker når det kjem til omfang.