Filosofisk krimroman uten troverdighet

Før jeg går i gang med vurderingen av Eivind Riise Hauges tredje roman, Halvard Borges forbrytelser, bør jeg av redelighet nevne to ting. For det første har jeg ikke lest Korrektur av et sorgens kapittel (2021), som denne er en frittstående oppfølger til. For det andre fikk opphavsromanen lysende omtaler for sin troverdige hovedperson, serieforbryteren Halvard «Rorgen» Borge. Selv opplever jeg verken Rorgen eller de andre romanpersonene som spesielt troverdige. Kanskje kom han mer til liv i forrige roman? Hauge kjenner nok mennesker som ham, da han jobber som spesialbibliotekar i Bergen fengsel.

I oppfølgeren er Rorgen fengslet for et drap han hevder å ha begått i nødverge. Dersom han ikke blir trodd, tilsier rullebladet at han vil få en forvaringsdom. Rorgen forteller i førsteperson, men alternert med en tredjepersonsforteller fokusert på Thomas Larsen. Thomas er en litteraturviter som blir bedt om å overta det tverrfaglige prosjektet Strafferettens fortellinger ved Universitetet i Bergen. Et reelt program som de siste årene har gjort seg bemerket i en rekke norske gjenopptakelses- og justismordsaker.

Selv ble jeg introdusert for denne bruken av humanistisk forskning på det juridiske feltet, gjennom Line Normann Hjorths fascinerende sakprosabok om Orderud-saken: Troverdighet i rettssalen (2021). Også Hauges bok handler om hvordan sosioøkonomiske faktorer, som evnen til å uttrykke seg språklig og å fortelle sin egen historie, påvirker både dom og straffeutmåling. Et nydelig utgangspunkt for en filosofisk krimroman i Dostjevskijs eller Anthony Burgess’ ånd – men dessverre nokså uforløst.