«Et stykke plastikk» anmeldt: Treffende samtidsdiagnose
Hvorfor vasker vi ikke dritten vår selv? Marius von Mayenburg retter et fornøyelig presist blikk mot dagens overklasseskam.
VANSKELIG Å VÆRE VELLYKKET: Marian Saastad Ottesen og Ola G. Furuseth som strebende middelklasse-ektepar i «Et stykke plastikk».
Erika Hebbert
Ekteparet Michael og Ulrike lever et presentabelt liv i sin dyre designerleilighet. Han er lege som drømmer om å jobbe for Leger uten grenser, hun er assistent for en kjent performancekunstner. De har ikke tid til hverandre, og definitivt ikke til sin forsømte tenåringssønn (Jonas Hoff Oftebro). I et forsøk på å få hverdagen på vestkanten til å gå opp, ansettes en vaskehjelp (Lena Kristin Ellingsen).
Med Et stykke plastikk har den anerkjente tyske dramatikeren Marius von Mayenburg her regien på sitt eget teaterstykke. I nærmere tre timer får vi servert en komedie som ikke bare fyrer opp under en karikatur av dagens «overklasse», men som også peiler inn på noen samfunnsstrukturer og et maktmisbruk mange kan kjenne seg igjen i.
Pinlig presist
