Erindringer om øyeblikket

Programtittelen kunne vært «Hva er et menneske», men det var «I slavehandelens spor - kolonitidens elendighet og dagens kjøp og salg av kvinnekroppen». Egentlig er det vel det samme. Enhver festival har sitt motto for tiden, vennlige slagord, ofte, som salgsfremmende plakater. Årets kirkemusikkfestival i hovedstaden seilte under ærlig flagg og bygde opp etikk og estetikk rundt «slaveri», rent konkret: Händels overveldende oratorium Israel i Egypt, for eksempel, og Jordi Savals utforsking i sporene etter slavehandelen, som mer nøytral musikk sirklet rundt og ble en del av. Den «store» musikken ligger nær smerten og dermed også gjenkjennelsen. Men påfallende mye ender som lys. Som André Campras ikke-insisterende dødsmesse (rekviem) i Oslo domkirke søndag kveld.

Anslag mot vaner

Det var en formidabel helg. Ensemblet Les Talens Lyriques og koret Chæur de Chambre de Namur gjorde to av den franske barokkens mer eller mindre skjulte skatter levende: operakomponisten Campras milde Rekviem og Rameaus In convertendo (Da Herren vendte Sions skjebne, var det som en drøm). Et anslag mot vår verdens vaner å betrakte det som ikke kan begrepliggjøres, som ikke-viten. Tolkninger på dette nivået trenger innenfor kunnskapen, den fullkomne og nådig smittende musikalske utlegningen gjorde at mange nok satt med et smil om munnen, rekviem eller ikke. Det som var, var bare.