En urbønn fra evighet til evighet
Det er ikke lett å skrive om Olivier Messiaens musikk – den ber om å få «snakke» selv.
DIRIGENT: Kent Nagano – elev og nær venn av Messiaen – fører musikken til store høyder.
Sergio Veranes
Olivier Messiaen, katolikk på dypt nivå, kalte seg teolog, ikke musiker. Mange av verkene hans, ja, faktisk de fleste, forholdt seg til den bibelske forestillingsverdenen og tradisjonen, som han mente musikken sto nærmest av alle uttrykk. Altfor skarpe ord ville – mente han – tilsløre dypene og lagene i Jesu forkynnelse og gjerning. Derfor musikk. Allerede nå opplever jeg at jeg er i ferd med å tilsløre, jeg også.
«Ikke mitt lenger»
Olivier Messiaen (1908 – 1992) er en av den europeiske kunstmusikkens viktigste skikkelser. Mange av de store fra midten av 1930-tallet og oppover var innom ham som lærer eller inspirator – Boulez, Ligeti og Stockhausen var noen. I seg selv underlig i en nokså ikke-religiøs tid – denne mannen som ydmykt spilte orgel til messe i Sainte- Trinité-kirken i Paris store deler av livet. Han ble nettopp spurt om det – om man måtte dele troen hans for å forstå musikken – «nei», svarte han, «når jeg har sluppet et verk fra meg, er det ikke mitt lenger, akkurat som Bach – dypt religiøs – kan ‘forstås’ av hvem som helst.»
Bestill abonnement her
KJØP
