En smule klisjéfullt om den geniale kokken og hans problem

Jeg må innrømme at jeg nærer en viss skepsis til kunstnerromaner. For ikke sjeldent handler bøker om det å skape. Jeg skjønner det godt, det er tross alt noe forfatteren har god greie på. Dermed finnes det flust av hovedpersoner som selv er forfattere eller kunstnere. Mange bøker behandler dette med hell, men andre lener seg så sterkt på den romantiske ideen om kunstneren som genial at tankestoffet blir heller platt.

I den rutinerte og Doblougpris-anerkjente forfatteren Marit Tusviks nye roman, Mannen fra Milano, er hovedpersonen en anerkjent kokk som akkurat har fått sin første Michelin-stjerne. Som boka selv påpeker, har aldri smak og lukt «fått samme status som syn og hørsel». Dermed er det også langt færre matkunstnere enn komponister og malere i litteraturen.

Smaken er borte