Ellevilt møte med Mäkelä

Vi har gått rundt og tenkt at nå trenger orkesteret en «levd», tungt erfaren dirigent med hele det europeiske uttrykket i bagasjen, ikke bare musikk og musisk eleganse, men som i sin utøvelse lever «i sammenheng med andre områder av form, tanke og dannelse», som Thomas Mann sier. Og så kommer en 23-åring og gjør det. Jeg vet ikke om det er slik, men slik låt det. Og når han hilser sitt kommende publikum velkommen, så gjør han det med Beethovens mastodontiske hyllest til gleden og brorskapet under evighetens himmel, hans «niende», Ode an die Freude! Beethoven var da i en tilstand hvor hørselen var utdødd og han for lengst var blitt en ensom fyrste i sitt eget ånderike, dette svevet tok Mäkelä uten hysteri.

Som lava

Visst er man velvillig og klapper høflig når en ny leder er på besøk, men her ble varene levert til elleville tilrop og heftig applaus. Så hva var det som skjedde? I et forhåndsintervju ble Mäkelä spurt hva det var som gjorde at han sa ja til oppdraget – hva hørte han og satte pris på ved orkesteret? Han svarte: «En sjeldent gyllen klang, kraft og stor fleksibilitet». Hørte han det i sitt eget hode eller var det sånn, tenkte jeg. For fleksibiliteten og den gyllne klangen har det vært mindre av den siste tiden - fredag var den på plass, og det sang. Kontant når det var kontant, varmt som lava når melodiene rant og da det dro seg til de siste tjue minuttene og gledes-oden var godt forberedt, rykket folk fram på stolene, slikt bør tas i mot stående. Og det ble det.