Anmeldelse: «Toner som ikke vet hvor de hører hjemme»

Hvis man vil psykologisere over noen, er det alltid best å vente til de er døde. Det er mye vanskeligere mens de er i live. Deres blotte eksistens er en korreksjon og en protest mot forestillingene våre, hvor alt går så vakkert opp.

Når det gjelder pianofenomenet Ivo Pogorelich må man være ekstra forsiktig, for her er fristelsen ekstra stor. Men han er fortsatt i live og har nettopp gitt ut en av sine ytterst sjeldne plater. Den er absolutt verdt å lytte til. Det er også mer enn verdt å gå tilbake og lytte til det han ga oss i sin egentlige karriere, for tretti år siden.

Pogorelich er en av de mest fascinerende skikkelsene innenfor feltet klassisk musikk. Han kom fra Jugoslavia til Sovjetunionen som elleveåring for å studere piano. Karrieren hans er lett å tidfeste, for den utspilte seg helt nøyaktig mellom 1980 og 1996, og sammenfalt med en stjernestatus som blir tildelt få klassiske musikere. I 1980 deltok han i Chopin-konkurransen i Warszawa med et spill som ingen hadde hørt maken til, teknisk fullkomment, musikalsk helt originalt og med en intensitet som stilte alt annet i skyggen, uten å engang komme til finalen. Spillet var for ekstremt og «respekterte ikke» Chopins musikk. Jurymedlem Martha Argerich trakk seg i protest mot avgjørelsen.