Anmeldelse: Den utrolige friheten når nevrosene slipper taket
Kjersti Annesdatter Skomsvolds humane tilnærming gjør bøkene hennes mye mer interessante enn andre norske romaner som kretser rundt psykisk sykdom.
EN EGEN STEMNING: Kjersti Annesdatter Skomsvolds nye roman «Agnes natt og dag» handler om sorg og om hvordan man kan leve videre når ens referansepunkt i livet har forsvunnet, men fortsetter å være den man sammenligner seg med, mener vår anmelder.
Adrian Nielsen
Å lese Kjersti Annesdatter Skomsvold innebærer for meg å komme i en umiskjennelig stemning. Det handler om å se verden fra en rarings perspektiv, om pussige iakttagelser fra en karakter som både er i verden og utenfor den, en følelse av at verden når som helst kan åpne seg, selv om døden er allestedsnærværende. Leseren møter ensomme mennesker som nettopp fordi de er ensomme er mer påkoblet verden rundt seg, og som kanskje derfor observerer og tenker i språklige bilder som ikke intuitivt gir mening for andre.
En fortsettelse
Denne stemningen preger først og fremst de av Skomsvolds romaner som ikke er åpenbart selvbiografiske, altså bøker som debuten Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, og I dag jeg, i morgen du. Høstens roman, Agnes natt og dag, havner også i denne kategorien, og er en slags oppfølger til I dag jeg, i morgen du. I Agnes natt og dag møter vi nemlig Agnes Møller dagen etter at hun har blitt 45 år og ligget med naboen Peter Venn, og dermed fortsetter den der Peters historie i I dag jeg, i morgen du, sluttet.
Bestill abonnement her
KJØP
