Å høre på en sprukken stemme
Anawana Halobas siste utstilling gir lite visuelt, men formulerer presist hva det å lytte dypest sett er for noe.
Verkene er formet slik at vi må lene oss inn mot høyttalerne, oppgi en oppreist holdning, krumme oss inn mot de som snakker, skriver vår kunstanmelder om den norsk-zambiske kunstneren Anawana Halobas utstilling på Oslo Kunstforening.
Her om dagen var jeg ute på joggetur da Spotify plutselig streiket. Samtidig begynte det å hølje ned. Som regel er det musikk jeg hører på sånne turer, men nå hørte jeg virkelig regnet, kanskje fordi det prikket sånn i ansiktet. Det var vakkert og jeg ble stående å nyte klapringen av dråpene mot jakka. Det var da jeg tenkte på stillhet, dernest det å lytte, for hvor ofte hører vi med forståelse? Jeg måtte jeg innrømme for meg selv at det er sjelden jeg virkelig lytter som jeg gjorde da.
Men det var først med Anawana Haloba Conversations with Stitched-up Lips noen dager senere jeg virkelig begynte å tenke over hva det å lytte egentlig handler om.
Utstillingen er ekstremt nedribbet i uttrykket. Avdelingene i utstillingen minner om venteværelser eller forhørsrom, kanskje språklaboratorier. I lampelignende former er det montert høyttalere hvor vi kan høre stemmer. I det tredje rommet befinner lydkilden seg inni en trestamme.
Bestill abonnement her
KJØP
