Sterkt himmelhåp i bønnene etter 22. juli

– Ingen av bønnelappene er like, selv om de er små med plass til lite tekst. De er korte, og mange er formmessig perfekte i sin hjerteskjærende uttrykksfullhet, sier Elisabeth Rygg, som leder domkirkens «Åpen kirke»-prosjekt, til Ukebrevet Mandag morgen.

Flere tusen bønnelapper ble lagt igjen ved sølvalteret i Oslo domkirke i ukene etter terrorangrepene mot Oslo og Utøya.

Både muslimske uttrykk og fremmede språk ble brukt på bønnelappene i Oslo domkirke.

Forandring. – Det var rart å se. Kirkerommet forandret seg. Folk skapte seg sin egen atmosfære. Det var tydelig å merke flere steder inne kirken, ikke minst ved sølvalteret. Alteret ble et slags rom i rommet. Vi åpnet kirken og folk tok den i bruk, sier kirkesekretær Mette Marit Kroghdal.

Alle bønnelappene med folks personlige tanker og følelser ble tatt opp til forbønn.

– Det kommer til uttrykk mye fortvilelse og dyp sorg her, men nesten aldri aggresjon eller sinne, sier prost emeritus Arne Sand, som fikk oppgaven med å lese alle bønnene.

«Paradis». – Likevel ser vi uttrykk som «Kjære Gud, du burde ikke la dette skje». Det er generelt mye omsorg for de døde, de skadede og de etterlatte, sier han.

Ifølge Sand uttrykker de fleste en tillit til at de døde blir ivaretatt etter døden. Litt overraskende er det kanskje at mange bruker begrepet «paradis» om dette. Det er et begrep som i motsetning til «himmelen», ofte brukes innenfor islam.

– Det er mange muslimer blant de som ber her, så kanskje er det ikke så overraskende likevel. Selv om dette er inne i kirken. Det er flott at også muslimer kan bruke en kristen kirke til å uttrykke sin tro. Det viser hvor åpen kirken har vært i denne situasjonen, sier han og legger til at i mange muslimske land så ville ikke dette kunne skjedd uten at muslimene måtte forråde sin tro.

– Vi har god dialog mellom religionene i Norge. Karikaturstriden i Danmark viser kanskje at det har vært mangel på dialog der. I Norge har det vært dialog mellom kirken og islam i årevis, sier han.

Riksarkivet. Alle bønnelappene fra domkirken overføres til Riksarkivet hvor de sammen med andre hilsener og minnegjenstander skal tilrettelegges for forskning. I et internt notat til domprost Olav Dag Hauge har Sand likevel oppsummert hva veldig mange av bønnelappene handler om. Her er hans foreløpige konklusjoner:

* I himmelen: Svært mange var bønner eller uttrykte håp/visshet om at de døde nå var i himmelen/paradis/nangiala (fra Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte). At de hadde sjelevandret: «Håper du har det fint hos Gud!», «dans nå med engler», «kjære mormor du som er godt kjent i himmelen, pass godt på dem», «nå er det blitt flere engler der oppe», «dere får det bra der oppe», «lykke til i deres neste liv», «du får heie på Rosenborg derfra du sitter og ser ned på oss!», «kjære Gud gi henne et godt etterliv».

* 22/7: De aller fleste dreide seg om 22/7, bare noen få om private, helt andre problemer (helse, kjæreste eller om å vinne i Lotto mm).

* Ikke bare nordmenn: Nesten en tredjedel av lappene er skrevet på andre språk enn norsk. De uttrykker solidaritet med Norge, «hele verden gråter» og at de gleder seg over måten nordmenn har tatt dette på. Mange er skrevet med fremmede skrifttegn: arabisk, kinesisk, serbisk med flere.

* Barn: Svært mange av bønnelappene er skrevet og/eller tegnet av barn.

* R.I.P.: Svært mange «Hvil i fred»-lapper. Herunde også R.I.P. eller «Allah gi dem himmelen». Mange tegner også et hjerte på slike lapper.

* Bønner: Lapper fra den første uken har bønner for de savnede, at de må komme hjem. Noen ber om at Gud må be for de døde.

* Ikke hevn: Bare to av lappene uttrykte bønn om at gjerningsmannen skulle brenne i helvete, men en god del ber også for han og hans sjel. En ber for morderen ved navn, noen ber for hans familie. Et par-tre nevner at det ikke var de fremmede som skulle fryktes, men de som frykter de fremmede.

* Personlige: Mange hilser de døde ved navn og ber dem passe på oss og uttrykker hvor mye de er savnet. Noen takker for at de fikk sine hele hjem. Svært mange lovet aldri å glemme de døde, og at de ikke var døde forgjeves. Mange uttrykker fortvilelse over det uforståelige, en ber Gud om å spole tilbake så vi kan late som om dette ikke har skjedd. Særlig barn skriver at de synes synd på ofrene.

* Sitater: Noen siterer kjente dikt eller egne dikt for anledningen. Salmevers og bibelvers blir også sitert. Ganske mange siterer «Hvis en mann kan vise så mye hat...» og en av dem har sin egen variant: «Hvis en mann kan vise så mye hat, vent og se hvor mye kjærlighet vi ALLE kan vise».

* Ønsker om noe bedre: Mange skriver ting som «Trist at dere måtte betale for vårt åpne samfunn», «Dere har alle gitt oss en grunn til å bli bedre mennesker», «Ondskapen skal ikke få vinne frem», «Love wins», «Gjør noe godt ut av ondskapen Gud», «Alt ordner seg til slutt», «An eye for an eye makes the world blind» (Gandhi) og «Dette har rammet oss alle ikke bare de direkte berørte - hvorfor Gud??». Vi ser også bønner om at den kjærligheten som nå vises kan vare ved.

– Tillit. På mange måter ble Oslo Domkirke selve symbolet på sorgen etter 22/7. For domprost Olav Dag Hauge er innholdet i bønnelappene og den store tilstrømningen av folk til kirken et tegn på at de religiøse følelsene kanskje stikker dypere i oss enn vi tror.

– For de som tilhører en kristen kultur som den norske tror jeg en krise forsterker behovet for å gi følelsene et kristent uttrykk. Vi hadde gudstjeneste her hver kveld, 14 dager i strekk, sier han.

For domprosten er den overveldende tilstrømningen av folk som i sin fortvilelse søkte til etter et rom for følelsene sine, også et ansvar.

– Det norske folk ga oss stor tillit. En tillit som vi er nødt til å ta vare på, og på en eller annen måte følge opp. Folk har lagt ned så mye bønn og tårer i og utenfor kirkerommet at de alltid må få lov komme hit igjen, sier han.