‘Misjon har øvet vold mot urfolk’

Olav Fykse Tveit, generalsekretær for Kirkenes Verdensråd, er på norgesbesøk og har sittet og lyttet til Dani Kopenawa Yanomami, som har fortalt sin historie og om sitt møte med misjonærer. Begge er invitert hit til Hurdalsjøen av Dag Hareide, daglig leder for Regnskogfondet, som i går feiret 25-årsjubileum.

LES OGSÅ: Oljeleiting truar urfolk med utsletting

Hareide utfordrer Tveit og forteller at det fortsatt finnes 70 ukontaktede indianergrupper i Amazonas, som risikerer det han kaller et tilnærmet folkemord hvis de blir kontaktet av en misjonær eller bibeloversetter.

– 20 til 50 prosent av stammen kan dø på grunn av at de ikke er immune mot smitte, sier Hareide.

LES OGSÅ :De tror at tro kan flytte klima-fjell

– Vold. Noe lignende rammet Yanomami-folket i Amazonas da Dani Kopenawa Yanomani var barn.

– Retorikken om å nå de unådde folkeslag kan bli, og har blitt en måte å øve vold mot andre mennesker på. I Kirkenes Verdensråd lagde vi for tre år siden en uttalelse der vi tok et oppgjør med det man kalte «The doctrine of discovery», og sa at dette er vranglære, å tro at vi har rett til å utøve den type vold mot andre og andre kulturer, sier Tveit.

Han fortsetter:

– Hvis vi tror at vi er kalt til å vise Guds kjærlighet til andre mennesker og til verden, kan vi ikke gjøre det på en måte som setter andres liv og kultur i fare. Derfor er også din stemme veldig viktig, også for kirken, sier han.

LES OGSÅ: 'Norge investerer i potensielt folkemord'

I sitt oppgjør med oppdagelsesdoktrinen i 2012 sa Kirkens Verdensråd at den har blitt brukt til å underlegge seg urfolk og gjøre dem til slaver. Doktrinen bygger på en tanke om at kristne basert på sin tro har en rett til å invadere og ta kontroll over urfolks landområder og menneskene som bor der. Opphavet til doktrinen går tilbake til forordninger fra ­paven rundt 1450, og var med i bagasjen da Christoffer Colombus dro ut.

Misjonærene kom. Høstlufta har inntatt Hurdalssjøen, men den er ikke kaldere enn at det er fint ute, og stille, bortsett fra når et og annet fly durer over. Yanomami er 60 år, sjaman og leder for Yanomami-folket, rundt 500 mennesker. Folket hans har nå med støtte fra den brasilianske staten kontroll over et landområde på størrelse med Portugal. Han blir spurt om å fortelle om sin erfaring med misjonærer, og begynner:

– Jeg bor i Brasil på grensen til Venezuela der fjellene begynner. Jeg husker jeg var liten da alle yanomami begynte å bli redde for de hvite fordi vi ikke kjente dere.

Det begynte med at en grensekommisjon skulle opp til fjellene. Etterpå kom noen misjonærer. De begynte å prøve å snakke med dem, men det var vanskelig. Ingen av dem skjønte noe. Etter et par måneder begynte de å forstå mer og mer.

Misjonærene fortalte at Gud hadde sendt dem, og etter hvert trodde yanomamifolket på det de fikk fortalt.

– Jeg lyttet, lærte og likte det. Det var også mye jeg ikke likte, men jeg valgte å følge det i ti år. Jeg er fornøyd med at jeg ble kjent med Jesus Kristus, og den dag i dag tror jeg på mye av det gode jeg hørte. Jeg tror det finnes to guder: deres Gud og min Omama, sier Yanomami.

Men sjefen for misjonen syntes han ikke var en god person.

– Han kom for å overtale oss og på mange måter lure oss. Han var en mann fra byen som ikke kjente til naturen 
og naturens krefter.

Yanomami kunne heller ikke akseptere at misjonærene sa at urfolkene var satanistiske folk.

– Hvis det er slik at Gud har skapt alt, hvordan kan det henge sammen at vi er satanistiske? Jeg ønsket en periode å utdanne meg til yanomami-prest. Misjonærene lærte meg hvordan man skulle leve etter de ti bud og ikke stjele og drepe. Men så skjedde tilfeller hvor de sa noe og gjorde noe annet, sier Yanomami.

En av misjonærene innledet et forhold til kusinen hans.

– Slik begynte vi å miste troen på ordene til dem som talte Guds ord, og på det gode i den religionen. Det ble oppfattet som at de kom med løgn og ikke holdt ord.

Snakke åpent. Topplederen for Kirkenes Verdensråd har sittet stille lenge. Nå sier han:

– Jeg tror det er en velsignelse at vi skulle møtes i dag. For du har noe viktig å si til meg, og til dem som skal lese din historie. Jeg vil ta videre det du har sagt, og så vil jeg si med én gang: Jeg tenkte også å slutte da jeg skulle bli prest, men jeg ble prest.

Tveit forklarer at visse sider ved kirken ble helt umulige for ham. Men han tror Gud ledet ham gjennom det.

– Nettopp det at vi er ærlige og snakker åpent, også om det som er vanskelig, er det som kan føre oss videre.

Han sier at kirkens misjon må fortsette, men den må ha med seg perspektivene om at Gud elsker verden, og at det betyr mennesker, natur og hele verden.

Skapelsen. Dag Hareide tenker tilbake på da han hadde med kong Harald til regnskogen i Brasil i fjor og besøkte de Dani Kopenawa Yamomami.

– Jeg tilhører den norske kirke, men med Regnskogfondet har vi en sekulær og fornuftsmessig måte å tenke på når vi skal forholde oss til regnskogen. Da vi kom til Davi, var det første som skjedde at han og hans svigerfar begynte å fortelle oss historier om Omama og skapelsen og hele det religiøse bildet. Det synes jeg er litt morsomt, at sekulære nordmenn må sitte og høre på religiøse historier.

– Verken du eller kongen er så veldig sekulære, skyter Tveit inn.

– Men det var ikke det du ventet, vi fikk ikke et foredrag om hvor høy avskogingen er eller sånne ting, men en helhetlig forståelse og Omama. Det var en type nærhet til konkrete naturforhold som var ukjent i min litt mer abstrakte måte å tenke på. Etter å ha hørt på historien fra Davi og hans svigerfar, så Kongen og jeg på hverandre, smilte og sa: «Dette ligner på det vi har lært!»

Olav Fykse Tveit mener at historien viser et viktig teologisk poeng.

– Skapelsesberetningene i Bibelen er forskjellige, men er vokst ut av spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til denne verden vi lever i? Det er ikke bare for å ha en filosofi om hvordan det startet. Mennesket har en plass blant alt annet. For meg er det tankevekkende at i mange kulturer har man funnet uttrykk for dette. Det blir et felles grunnlag for å snakke sammen.

På lag. Yanomami tror Gud og Omama kan være medspillere. Men han er kritisk til misjon.

– Bibelen sprang ut av hendelser i Israel. Så har den vandret gjennom misjonen gjennom verden helt til den kom fram til Yanomami. Den måten å vandre på ser jeg på som en sykdom. Du sier at deres Gud er så stor. Hvorfor er den større og mer verd enn vår? Hvorfor motarbeider deres Gud oss, hvorfor har vi invasjoner av gullgravere, hvorfor får vi sykdommer som følger med misjonærene? Hvis han er i hele verden, hvorfor kan han ikke hjelpe oss heller?

– For meg ligger svaret i at vi tror at Jesus hører med i skapelsen. Denne store Gud som har skapt alt, har vist seg gjennom et veldig sårbart menneske som ble offer for et justismord. Gud har solidarisert seg med verden så sterkt som det er mulig. Guds storhet er at Gud elsker verden. Det er vår oppgave også. Derfor er det viktig å høre dine historier, som kan hjelpe oss å forstå når det blir slik det ikke skulle være, sier Tveit.