«Vi snakker om mennesker»

Bildene av den lille gutten på tre år som lå på stranden, død, slo imot meg. Jeg hadde nettopp åpnet nettavisen til Aftenposten på let etter fotballnyheter. Det var lille Aylan på tre år.

Jeg har selv en gutt på tre år. Bildet gjorde at magen min knyttet seg. Da min gutt var elleve dager, holdt han på å dø. Jeg husker følelsen.

Les også: Her hjelper du

Dagen etter, ved lunsjbordet på Ungdom i Oppdrag-basen Grimerud, tok en av mine kolleger frem bildet fra Aftenposten. Hun hadde printet det ut og spurte meg hva vi kan gjøre.

«Jeg vet ikke», svarte jeg.

Jeg orket ikke se. Mitt indre øye kunne se bildet av gutten, ettersom det var frosset fast på netthinnen.

Flyktningdebatten i Norge

Jeg har vært i de syriske flyktningleirene. Jeg har drukket te med flyktninger fra Syria. Jeg har hørt deres historier og lekt med flyktningbarna.

Millioner av mennesker er på flukt. Tallene overvelder meg, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det blir for stort og overveldende.

For å gjøre litt, reiste jeg i fjor høst land og strand rundt for å motivere norske studenter til å reise til Midtøsten for å hjelpe. Jeg snakket til flere tusen. Noen veldig få reiste til Midtøsten. Egentlig sjokkerende få.

Flyktningebatten i Norge handler om tall. Jeg skulle ønske flere av politikerne kunne reist for å se, besøke de overfylte bydelene i Beirut, Amman eller Arbil i Irak.

Debatten burde ikke handlet om tall.

Vi snakker om mennesker.

Handler om medmenneskelighet

Slik jeg ser saken er det egentlig to kriser. Enkeltmenneskers lidelse og død, påført av despoter og fanatikere. Bildet av Aylan forteller bare én historie - én av mange, mange tusen historier.

Les også: – Vær en god nabo

Den andre krisen er mer skjult, men likefullt reell. Den handler om vår nasjons- og vårt kontinents hjerteholdning og medmenneskelighet. Jeg håper vi overvinner slaget om vår hjerteholdning.

Ikke siden 1945 har mennesker blitt fraktet i tog, slik som man gjorde i Ungarn forrige uke.