Noe skjer på pilegrimsveien

– Det som skiller en pilegrim fra en hvilken som helst fotturist, er at du er på vei mot noe hellig, og vet at du går der generasjoner før deg har gått. Det er en vei du ikke går alene, sier Aasmundtveit, som er rådgiver i Bibelselskapet og forfatter.

For henne er pilegrimsvandringen særlig viktig som en slags fysisk åndelighet.

– Man merker det særlig når man går langvandring, at det setter seg i kroppen. Man kommer ned på grunnplanet som handler om å spise, drikke, gå og sove, og får en rytme. Midt i det åpner det åndelige seg. Man får en berøring av at det indre og ytre hører sammen. I vår kultur har vi fjernet oss en god del fra kroppen. Men at kroppen og sjelen hører sammen og virker sammen, det tror jeg kommer gjennom erfaringen av å gå, sier hun.

LES OGSÅ: Pilegrimstur ble fineste sommerferie for ikke-troende Åmås

Generøs vei. Aasmundtveit beskriver veien som generøs, og at den tar imot den som går akkurat der man er, og at pilegrimen blir møtt av det hellige, selv om man ikke tror, eller tror helt på alt. Hun synes selv at deler av den katolske troen som handler om å komme nær levninger av helgener for å komme nærmere Gud, kan være utfordrende.

– Jeg tror vi protestanter er litt like de sekulære pilegrimene. Man går ikke mot de hellige beina til St. Jakob i Santiago de Compostela, men man har en erfaring av veien og sterke forventninger til det å gå den. Katolikkene går mot et nærvær av Gud i disse relikviene. Jeg har stor respekt for det, men jeg er ikke helt der selv.

Hun tror dette også handler om den fysiske åndeligheten.

– Hvis man tror at det hellige finnes i det fysiske, og at dette materialiserer seg i mennesker som har levd et hellig liv, at de har speilet Gud i sitt liv og at det hellige bor i dem, blir det viktig for mange å komme så nær dette som mulig. Det er slik jeg må se det, sier hun.

LES OGSÅ: 160 vil tegne pilegrimssenter i Røldal

Guds stempel. Aasmundtveit tror likevel mange går av en grunn som er eksistensiell på en eller annen måte.

– Da lurer jeg på: Hvor langt borte fra Gud er det?

– I keltisk spiritualitet snakker man om «thin places», steder der hinnen mellom himmel og jord er spesielt tynn. Hvordan ser du på det?

– Det er et fenomen jeg ikke kan noe annet enn bøye meg for. Noen steder har en atmosfære som jeg som troende tror er fordi folk har bedt er, at det har levd hellige mennesker der som har gjenspeilet Gud og satt sitt stempel på det. Det kan bare være at det hviler en spesiell fred over steder som Iona, Lindisfarne og Selja. Men jeg er med på tanken at det finnes steder som har en tynnere hinne mellom himmel og jord.