Nyheter

– Frihetsstaten godtar ikke avvikerne

Professor Bernt Oftestad hevder frihetsdebatten viser hvordan den norske samfunnsmodellen råtner på rot.

Det mener Bernt Oftestad, professor emeritus i Europeisk kulturhistorie ved Menighetsfakultetet.

I år feirer Norge at vi har hatt grunnlov i 200 år. Vi feirer også religionsfriheten, og at vi ikke lenger har en egen lovparagraf som nekter jøder og jesuitter adgang til Norge.

– Jødeparagrafen er borte. Men saken er at Norge aldri har kommet til rette med dissenterne, mener Oftestad.

Nå hevder han at frihetsdebatten viser hvordan den norske samfunnsmodellen råtner på rot. Som Vårt Land skrev lørdag, er frihet blitt den politiske verdien som alle norske partier ønsker å eie.

LES OGSÅ: – Det er bare tull at vi har full likestilling

Velger fra menyen

Professor i sosiologi Gunnar C. Aakvaag sa til Vårt Land at frihet i dag er «den moralske kjerneverdien» i Norge. Aakvaag mener kampene for økonomisk frihet, moralsk og religiøs frihet har gjort at mennesker i dag har en stor meny av ulike liv å velge i.

– Men hvordan kan du forsvare en statsordning ut fra dette? Frihetsidealet er ikke nok til å bygge et samfunn, hevder Oftestad.

Oftestad mener at Norge siden 1814 har bygget på en selvmotsigende samfunnsfilosofi. Den nye nasjonalstaten sprang på den ene siden ut av en gammel konfesjonsstat, der religionen skulle sikre rikets enhet. På den andre siden ble den bygget på en idé om at vi var en demokratisk, liberal stat.

Jødene var i sin tid avvikerne som truet enheten i samfunnet, derav jødeparagrafen. Men gradvis ble det religiøse mangfoldet større, og i takt med at man tok konsekvensen av drømmen om religionsfrihet, ble et spørsmål stadig mer påtrengende, mener Oftestad:

Hvordan opprettholdt man en stat som var tilsynelatende en enhetlig og sammenhengende «kropp» når staten virket å være ledet av to motsatte samfunnsidealer og samfunnstyper: «Det gamle regimets» religiøse enhetssamfunn og et pluralistisk demokrati.

Da 1964 vedtok Stortinget at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsutøvelse», ble statens janusansikt mer enn tydelig, hevder kulturhistorikeren og teologen. På den ene siden beholdt statsmakten sin gamle statsreligion. På den annen side gave den stadig større frihet for det religiøse og livssynsmessige «avviket» fra statens egen religion.

LES OGSÅ: – Vi godtar ting vi ikke ville ha drømt om tidligere

Dialogtroen

Oftestad mener løsningen ble at vi skulle samles gjennom debatt og dialog i «fellesinstitusjoner». Han viser til hvordan stikkord som identitet, debatt og dialog har preget stortingsmeldinger de siste par tiårene.

– Vi har en klokkertro på politisk diskurs. Det som forventes er at den dialogiske erfaringen skal utvikle en mentalitet blant folk, som dernest fremmer enheten i samfunnet.

Men dialogen er på ingen måte nøytral. Også «det offentlige rom» har dørvoktere og spilleregler.

– Tenk bare en TV-debatt. Den foregår ved at man inviterer bestemte personer, som må bruke et språk som kommuniseres. Hvem som inviteres og hva som tas opp, administreres ut fra en eller annen filosofi, sier han, og fortsetter:

– Staten skal samle oss i fellesinstitusjoner på grunnlag av noen såkalte fellesverdier. Men spørsmålet er egentlig hva disse fellesverdiene er, og hvordan de skal administrerers uten at de undertrykker dem som ikke deler fellesverdiene, bemerker Oftestad og fortsetter:

Frihetskollisjon

Oftestad hevder måten avvikerne håndteres på, altså dem som krever frihet fra det storsamfunnet bestemmer seg for, viser hvorvidt systemet fungerer. Reservasjonsdebatten er ifølge ham kroneksemplet på at det ikke fungerer.

Selvbestemt abort ble innført i 1975 for å hindre at kvinner ble utsatt for konvensjoner, andres moral og et sosialt trykk.

– Dette ble omsatt i en lov som gir frihet til å se bort fra det som egentlig er nedfelt i loven, nemlig vern av liv. I fjor kom reservasjonslegene og krevde at de på sin side ville ha frihet fra å medvirke til abort. De argumenterte i tråd med et klassisk liberalistisk negativt frihetsbegrep. Men storsamfunnet svarte med at «denne saken har vi løst, og nå er det frihet til som er viktigst». Med andre ord forsøker man i liberaldemokratiet å blokkere én type frihet, med å vise til en annen type frihet, sier Oftestad.

Vekk fra utopien

Grunnloven sa i 1814 at den norske staten hadde en «offentlige religion». I dag heter grunnlovens paragraf 2 at «Værdigrundlaget forblir vår kristne og humanistiske arv».

Filosofisk og teologisk er kristen og humanistisk ikke entydige begreper, og ikke nødvendigvis overlappende, bemerker Oftestad.

Så når nordmenn i dag har valgfrihet til å leve ulike liv, og kan ha ulike meninger om hva slags liv som gir mening, med hvilken rett skal en norsk stat tvinge borgerne til å rette seg etter fellesverdier og underkaste seg fellesinstitusjonene?

– Det totalitære ligger rett foran nesa di, hevder Oftestad.

Han mener at politikerne overser de fellesverdiene som allerede er i samfunnet, «ikke i form av abstrakte idealer i en politisk-kulturell utopi», men ved at vi allerede er «relasjonelle vesener» som lever våre liv i familier, i trossamfunn, nabolag og på arbeidsplasser.

– Så hvordan mener du at en stat overhodet kan forsvares?

– Da må man ned til en før-politisk rasjonalitet, som metafysisk begrunner personen. Jeg vil derfra argumentere for at vi kan skape enhet blant folk ved å satse på ulike menneskelige samfunn, og en iboende søken etter det gode og rettferdige. Men da må den kulturpedagogiske og ideologiske administrasjonsstaten trekke seg tilbake.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter