Pastoren som ble katolikk: – Fant svar jeg ikke har funnet noe annet sted

Som en retning av frittstående, karismatiske menigheter med sterk betoning av personlig tro vokser trosbevegelsen seg stor utover 90-tallet, også i Norge.

Ulf Ekman er bevegelsens ledestjerne i Norden. Med en tydelig, kraftfull og ofte høylytt forkynnelse om tro og radikal etterfølgelse av Jesus får han appell langt utenfor Sveriges landegrenser.

Men menigheten møtte også mye kritikk. Mens Ekman selv kalte budskapet han kom med for trosforkynnelse, mente kritikerne at han forkynte herlighetsteologi – en tro på at åndelig velsignelse skal gi materiell velstand.

– En dramatisk snuoperasjon

Så skjedde noe som skulle sjokkere hele den nordiske frikirkeligheten. I mars 2014, 30 år etter at Ekman startet Livets ord, kunngjorde han at han konverterte til katolsk tro.

«Birgitta og jeg har den siste tiden kommet frem til at Herren leder oss til å forenes med Den katolske kirke for å tas opp i den. Vi kjenner stor fred og stor glede i den beslutningen», sa en åpenhjertig Ekman foran en fullsatt sal på Livets ord.

Nyheten ble spredt verden over, og reaksjonene lot ikke vente på seg.

«En mer dra­ma­tisk snu­ope­ra­sjon er det vans­ke­lig å tenke seg», skrev tidligere Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug da nyheten ble kjent.

Andre, som TV-pastor Jan Hanvold, gikk så langt som å kalle Ekman for en «kjetter».

Ser svakheter ved trosforkynnelsen

Selv om nyheten kom brått på for mange, var konverteringen resultatet av en lang prosess. Ekman forteller at han kjempet med spørsmål om lidelse og helbredelse, og om synet på ledelse og kirkens rolle.

– Svarene på alt det fant jeg i Den katolske kirke på en måte som jeg ikke har funnet noe annet sted. Det dro meg steg for steg inn i den katolske troen, sier Ekman.

Vårt Land møter ham på den årlige lanseringen av det katolske tidsskriftet Segl på Litteraturhuset i Oslo.

I tidsskriftet konkluderer han med at trosbevegelsens forkynnelse har noe å bidra med, også i en katolsk kontekst.

Kanskje ble det hele litt stereotypt.

—  Ulf Ekman

For til tross for den lange teologiske avstanden mellom Livets ord og Den katolske kirke, har ikke Ekman gitt helt slipp på trosteologien. Han mener den kan skape en forventning om at Gud kan gripe inn i hverdagen.

– Har du selv holdt fast på trosforkynnelsen?

– Ja, jeg har i grunnen gjort det. Ikke i form av ensidighet og overdrivelser, men jeg tror at den har en plass om den renses. At den blir katolsk, rett og slett.

– Hvordan kan den renses?

– Den må bli dypere. Man kan sysle så mye med det ytre i livet at man glemmer det indre livet, og det tror jeg har vært en svakhet. Man kan bli så fokusert på å få et bønnesvar eller et resultat at man forsøker å dra det frem selv.

---

Ulf Ekman

• Forfatter og tidligere pastor
• 73 år
• Grunnla trosmenigheten Livets ord, men konverterte til katolisismen i 2014
• Gift med Birgitta Ekman

---

Brakte trosbevegelsen til Norden

Ekman startet Livets ord i 1983 sammen med sin kone Birgitta. I Tulsa i Oklahoma hadde Ekman hadde blitt kjent med trosforkynnelsen på bibelskolen til Kenneth Hagin, som regnes som trosbevegelsens far.

Nå ville han ta med det han hadde lært til Sverige.

Livets ord ble raskt et kraftsentrum med bibelskole, grunnskole, TV-sendinger og et tusentalls medlemmer. I følge menigheten selv har mer enn ti tusen elever gått på menighetens bibelskole.

Også i Norge begynte trosbevegelsen å spre seg, og toneangivende trosmenigheter som Oslo Kristne Senter på Kjeller og Levende Ord i Bergen ble etablert.

– Vi var nok litt naive

40 år senere er Livets ord i Uppsala fortsatt en aktiv, frikirkelig menighet. Men om Ekman skulle startet en menighet i dag, ville han gjort flere ting annerledes.

– I dag hadde jeg nok gjort det på en helt annen måte. Jeg hadde sørget for å få en helt annen beskyttelse.

Han mener de burde vært flinkere å «screene» mennesker før de gis ansvar i menigheten.

– Da kunne en del mennesker som senere mente at de ikke trivdes hos oss, få slippe det. Men nå var det åpent for alle, alle kunne gjøre alt, og alle skulle komme til oss. Vi var nok litt naive i starten.

– Men det var mange år siden, og jeg har full respekt for at Livets ord fortsetter. Jeg tror også at de har endret en del, selv om grunnlaget fortsatt er det samme, legger han til.

Vi har ofte en tendens til å ville hjelpe Gud, men han trenger ingen hjelp.

—  Ulf Ekman

Vil ikke ta oppgjør med Livets ord

I Segl setter Ekman ord på noe av det han opplever som svakheten ved Livets ord og trosbevegelsen. Han kaller det for «erfaringsbasert pentekostalisme», som han mener kjennetegnes av et overdrevent fokus på følelser.

– Man tenker at det man selv har opplevd er så unikt. Det kan bli en form for skryt, en konkurransementalitet hvor det handler om å gjøre best mulig og være flest mulig.

– Var du selv med på å bygge opp under slik erfaringsbasert pentekostalisme?

Ekman tenker seg om.

– Både ja og nei. Jeg fortalte sjeldent mitt eget vitnesbyrd, men snakket heller om hva vi opplevde på misjonsfeltene og slikt. Men når man starter noe nytt kan det alltid bli litt mye. Vi var høylytte i bønnen og forkynnelsen, og kanskje ble det hele litt stereotypt.

Han har likevel ikke noe behov for å ta et oppgjør med Livets ord.

– Men som pastor har jeg alltid sørget for å ikke overdrive med tall, og sørge for at et under faktisk er et under. Vi har ofte en tendens til å ville hjelpe Gud, men han trenger ingen hjelp.

Han mener likevel at følelsene har sin plass i kirkelivet.

– Vi vet jo at en del sammenhenger er livredde for følelser, og det bare blir kultur og tradisjon. Da må vi bryte løs litt.

– Hvordan opplever du at Den katolske kirke forholder seg til følelser?

– Du finner hele skalaen, men sett under ett tror jeg man er litt skeptisk til for mye stormende følelser.

---

4 raske

• Gud er: Så god
• Jeg klarer meg ikke uten: Å prate med min kone hver dag
• På gravsteinen min skal det stå: Jeg forsøkte, i alle fall
• Boka alle må lese: Den katolske kirkes katekisme

---

Endret syn på penger

Trosbevegelsen har helt siden begynnelsen blitt kritisert for å forkynne såkalt «herlighetsteologi», og love fremgang og økonomisk velstand så lenge man tror på Gud.

Flere trospredikanter gikk for langt i å love gull og grønne skoger, mener Ekman.

Selv mener han ikke at Livets ord sto for en slik type herlighetsteologi.

– Vi gjorde ikke det. Men vi var tydelig på at penger ikke er noe ondt, men at det er begjæret etter penger som er rot til det onde. Derfor mener jeg vi bør ha en mer avslappet innstilling til økonomi.

I 2009, mens han fortsatt var pastor i Livets ord, ga han ut boka Økonomisk frihet.

«Bibelens budskap om økonomisk velsignelse handler ikke bare om hvordan du selv kan bli velsignet, men også hvordan du kan velsigne tusenstalls mennesker rundt deg», skrev han i presentasjonen til boken.

– Står du inne for det du skrev i den boken i dag?

– Jeg tror jeg står inne for det meste. Jeg har ikke lest den selv på snart 15 år, så jeg kan ikke garantere det. Jeg mener å huske at jeg la vekt på å ikke love gull og grønne skoger, men heller på forvalterskap.

Etter at han konverterte, har og kona Birgitta også skiftet syn på fattigdom. Der han tidligere så på fattigdom som et problem som må løses, ser han nå verdien i frivillig fattigdom.

– Før vi gikk i Den katolske kirke forstod vi ikke at det finnes en hensikt med den frivillige fattigdommen.

– Lever du selv i frivillig fattigdom?

– Nei, ikke på den måten. Men jeg ønsker ikke å sløse, og jeg har alltid vært nøktern. Men vi kan alltid bli bedre, og jeg forsøker å bli bedre på å gi til de fattige.

– Er det ikke usympatisk overfor dem som lever i tvungen fattigdom, å snakke om frivillig fattigdom?

– Nei, det vil jeg ikke si. Kirken vil samtidig gi til de fattige, og ta hånd om de som lider. Men frivillig fattigdom handler om å identifisere seg med Jesus på korset, slik han henger der naken, sier Ekman og legger til:

– Men det betyr ikke at jeg ikke kan kjøpe meg en hamburger uten dårlig samvittighet.