Peter: Har ikke alltid vært like sterk i troen som stor i kjeften

Hvordan artet den første, kristne pinsen seg? Vårt Land har gjort et forsøk på å formidle det til våre lesere. Bli med tilbake til år 33:

For å være helt ærlig så har jeg nok tvilt mer enn jeg har trodd, sier Peter. Eller Simon sønn av Jona, som han egentlig heter.

LES MER: År 33: Pinse­festen ødelagt av opptøyer

Mørke ringer

I en liten restaurant gjemt bort i en stille gate i Jerusalem møter vi Peter. For få dager siden var det knapt noen som kjente til denne fiskeren. De siste årene har han streifet rundt med den omdiskuterte, straffedømte og korsfestede Jesus fra Nasaret. De mørke ringene rundt øynene vitner om en «tung dagen derpå», men blikket er konsentrert og skarpt.

– Det har blitt litt lite søvn, men ikke svirelag, selv om en del påstår det, humrer han og tar en slurk av den rykende teen.

– Det kan godt hende historiefortellingene kommer til å fremstille oss som litt dumme og trege, men det som skjedde forleden dag, kom som lyn fra klar himmel.

LES MER: Vil bytte ut 'pinse' med 'kirkens fødselsdag'

Avkledd

For knappe tre år siden så livet helt annerledes ut. Fiskeren Simon hadde investert alle sparepengene i en flunkende ny båt og en enebolig i Kapernaum med egen leilighet til svigermor. Den ekstra leiligheten kostet flesk, men var ytterst nødvendig for livskvaliteten, og ikke minst ekteskapet.

– Det er vanskelig å forklare, og sikkert vanskelig å forstå, men han forandret livet mitt fullstendig.

– Hva mener du?

– Det finnes øyeblikk i livet som ikke er rasjonelle, øyeblikk som nærmest tar valgene for deg. Det neste du må gjøre blir uunngåelig.

Peter og broren Andreas hadde fisket en hel natt uten å få noe. De var slitne og leie.

– Jeg var nær ved å kjefte ham huden full da denne fremmede mannen ba oss om å legge ut båten og garnet én siste gang. Men vi gjorde det og det endret alt, sier Peter.

Garnene kokte av fisk.

– Hva var responsen din?

– Det var en underlig følelse. All fisken var uviktig. Det var som om jeg møtte et menneske som visste alt om meg og som hadde alle svarene. Jeg ble både skamfull og ekstremt oppglødd. Jeg tror jeg sa noe som: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann». Jeg hadde aldri følt meg så avkledd, samtidig som jeg følte meg ekstremt i live.

– Hvorfor «syndig»?

– Jeg er ikke mors beste barn. Temperamentet mitt har ført til et par slåsskamper og for litt siden et avkuttet øre.

Det skulle bli den siste fisketuren på lang tid.

Brikkene på plass

– Hva sa kona da du fortalte henne at du skulle slutte i jobben og følge etter denne mannen du hadde møtt?

– La oss si det sånn: Det ble en av de kranglene der diskusjonen gikk varm. Vi er temperamentsfulle­ begge to. Men da Jesus gjorde svigermor frisk, ble de begge to ganske positivt innstilt, humrer Peter.

– Når begynte du å tro at han er Guds sønn?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål, sier Peter og blir stille et langt øyeblikk.

– Det må ha vært mens vi var utenfor Betsaida i nærheten av Cæsarea Filippi. Utrolig mange mennesker hadde begynt å følge etter oss, og Jesus fablet om å gi dem mat. Vi prøvde å snakke ham fra det, men på en eller annen måte­ klarte han å få fem brød og to fisker til å bli nok til alle sammen. Mange tusen mennesker! Da falt brikkene på plass. Jeg var vel den første av oss tolv som turte å si det.

– Hvordan reagerte Jesus da du sa det?

– Det var da han ga meg navnet Peter, som betyr klippen. Han sa: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og døds­rikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

– Hva betyr det?

– Det skjønte jeg først under tumultene for noen dager siden. Han ville at jeg skulle lede denne bevegelsen videre.

– Er du klar for det?

– Definitivt. Eller det vil si jeg er det nå. Tror jeg.

Det finnes øyeblikk i livet som ikke er rasjonelle, øyeblikk som nærmest tar valgene for deg.

Satan

De store oppturene har vært fulgt av like mange nedturer og skandaler.

– Det har vært en berg- og dalbane. Jeg har sagt og gjort utrolig mye dumt. På ett visst tidspunkt sa jeg noe veldig galt. Jesus tok meg til side og sa: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» Han la ikke to fingre mellom. Men det gjør ikke jeg heller.

– Det var kanskje det mest sårende­ han sa. Satan betyr motstander, og jeg ser nå at det jeg sa, var det motsatte av hva han måtte gjøre.

– Er du veldig spontan av deg?

– Det er både min styrke og svakhet.

Han legger ut om sine tidligere bragder, men også nederlag.

– Vet du, jeg gikk på vannet.

– Det synes jeg er vanskelig å tro.

– Det er helt sant. Det var et fryktelig vær, men vi måtte over til Gennesaret. Jesus hadde sendt oss i forveien. Plutselig kom han gående på vannet. Uten å tenke meg om, var jeg på vei over ripa for å prøve jeg og. Det var en fantastisk følelse, noen sekunder. Så kom frykten, jeg stivnet og sank som en stein. Men det var verdt det, de sekundene på vannet.

Vi fikk «kraften fra det høye». Guds ­hellige ånd. Alle brikkene falt på plass og plutselig forsto jeg alt jeg har lært i synagogen, alle profetiene.

Feig og redd

– Hva angrer du mest på?

– To ting. At jeg sovnet i Getsemane den kvelden han ba før han ble korsfestet. Jeg har aldri sett ham så redd og lei seg. Og at jeg bannet og sverget på at jeg ikke kjente ham da jeg ble konfrontert etter arrestasjonen.

– Hvorfor løy du?

– Fordi jeg er feig og var redd. Så enkelt.

– Hva tenkte du etter at Jesus døde?

– Jeg var redd. Det svingte mellom tanken på å gå tilbake til den grå hverdagen eller om mobben kom til å ta oss. Det var ganske kaotisk akkurat da. Jeg tenkte vel at det hadde vært de beste årene av livet mitt, men at nå var det over.

Kraft

Men historien endte ikke der. Peter og de andre som fulgte Jesus, er tydelig overbevist om at mannen sto opp fra de døde og viste seg for dem.

– Det finnes ikke tvil.

– Hvor er han nå?

– Jeg skjønner at dette høres rart ut, men Jesus forklarte alt sammen, og så ba han oss om å bli i byen inntil vi skulle bli utrustet med «kraft fra det høye». Og så forsvant han opp.

– Opp hvor?

– Opp til himmelen, til Gud.

– Og det forventer du folk skal tro?

– Tro meg, folk tror. Det var det som skjedde forrige dagen med de 3.000 alle snakker om. De som oppførte seg som gale. Vi fikk «kraften fra det høye». Guds ­hellige ånd. Alle brikkene falt på plass og plutselig forsto jeg alt jeg har lært i synagogen, alle profetiene.

LES FLERE SAKER OM PINSEOPPRØRET: Bli med tilbake til Jerusalem år 33