Denne teksten ble publisert i STREK nummer 5 i 2019.

Få kristne forfattere i moderne tid har vært så flittig studert som tenkeren C.S. Lewis. Hvert eneste essay, foredrag og brev han skrev, er siden utgitt i stive permer.

Det var derfor ikke noen liten sensasjon da en «ukjent» Lewis-tekst kom til overflaten i 2017. «Christmas Sermon for Pagans» er en av to tekster Lewis skrev for det populære «The Strand Magazine». Den ble utgitt julen 1946. Året etter ble teksten utgitt på norsk i tidsskriftet Spektrum.

Her følger teksten «Julepreken for hedninger», av C.S. Lewis:

Julepreken for hedninger

«Da jeg ble bedt om å skrive en julepreken for hedninger, hadde jeg ingen særlig betenkelighet ved å svare ja. Men når jeg nå sitter og arbeider med den, oppdager jeg en vanskelighet. Er det egentlig noen hedninger her til lands?

Jeg vet godt at vårt land etter manges mening er på god vei tilbake til hedenskapet. Men med det mener de bare at det er på vei bort fra kristendommen. Og det er vel i virkeligheten ikke det samme? La oss se litt på hva en pagan eller en hedning var. Ordet «hedning» ble brukt om en mann som levde ute på hedene, ute i villmarken. «Pagan» var en som bodde i en pagus, en liten landsby.

Sett fra kristent ståsted var hedningen så religiøs at halvdelen kunne være nok

Begge ordene betydde egentlig «bonde». Betegnelsene oppsto den gang de store byene i Romerriket allerede var kristnet, mens de gamle naturreligionene ennå holdt seg ute på landet. Hedningene var etterliggerne i fjerne trakter, folk som ennå ikke var blitt omvendt, og som ennå tilhørte den førkristne tid.

Sier man at moderne mennesker som er glidd bort fra kristendommen, er hedninger, så påstår man dermed at en etter-kristen er det samme som en før-kristen.

Og det er like galt som å hevde at en enke er det samme som en ugift pike, eller at en gate hvor husene er styrtet i grus, er det samme som en mark hvor det aldri har stått noe hus. Gaten og marken ligner hverandre på en måte: Begge steder blir man våt hvis det skulle begynne å regne. Men de er forskjellige på mange andre måter.

---

C.S. Lewis

• C.S. Lewis (1898–1963) var britisk litteraturhistoriker og forfatter, særlig kjent for barnebøkene om Narnia og sine moderne og velformulerte betraktninger om kristen tro..

---

Ett under har hedendommen ikke opplevd: at Den allmektige er kommet hit ned

Murbrokker, støv, glasskår og herreløse katter har ikke stor likhet med gress, timian, kløver og jublende lerker. Hedningen adskiller seg fra den etter-kristne på følgende måter: For det første var han religiøs. Ja, sett fra kristent ståsted var han så religiøs at halvdelen kunne være nok.

Han var fylt av ærefrykt. For ham var jorden hellig, og skogene og sjøene var levende. Dyrkingen av jorden var ikke bare en virksomhet han drev, men en hellig handling. For det annet trodde han på det vi kaller «objektiv» rett og urett. Det vil si: Han mente at forskjellen mellom den fromme og den syndige handling var noe som eksisterte uavhengig av menneskelig oppfatning, noe i likhet med en multiplikasjonstabell som menneskene ikke hadde funnet opp, men gått ut fra var riktig, og som de – i likhet med multiplikasjonstabellen – fant det best å stole på.

Gudene ville straffe dem hvis de ikke gjorde det. På kristne ville nok listen deres over «riktige» og «gale» handlinger virke nokså rotet. De mente – og de kristne ville nok gi dem rett i det – at gudene straffet dem hvis de pusset bikkja på en fattig tigger, eller hvis de slo sin far.

[ C. S. Lewis på Freuds divan ]

Liste med synder og plikter

Men de trodde også de ville bli straffet hvis de snudde ansiktet den gale veien når de tok til med pløyingen. Denne listen deres omfattet en hel del nokså underlige synder og plikter, men de hadde iallfall fått med nesten alle dem som virkelig betyr noe.

Hvis nå denne etter-kristne oppfatning er riktig, ja – da er vi i sannhet våknet opp av et mareritt.

Og dermed er vi ved den tredje store forskjellen mellom en hedning og en etter-kristen. Hvis du tror at det virkelig eksisterer noe som er rett, og noe som er galt, så finner du snart ut at noe særlig godt menneske er du ikke. Hedninglisten stilte kanskje ikke så høye krav, men de var iallfall for høye til at hedningen kunne oppfylle dem.

Enda han på mange måter var lykkeligere enn moderne mennesker, så hadde han en stor sorg. Når han spurte seg selv hva som var i veien med verden, så svarte han ikke straks: «de sosiale forhold» eller «våre allierte» eller «oppdragelsen». Han tenkte at kan hende var det ham selv det var noe galt med. Han visste at han hadde syndet.

Og det forferdelige var at han mente gudene ikke tok noe hensyn til om han hadde gjort det frivillig eller ufrivillig. Man kunne komme på svartelisten ved en ren tilfeldighet, og hadde man først fått navnet sitt der, var det sannelig ikke lett å få det strøket igjen. Og hedningen tok tingene på en nokså tåpelig måte. Hans religion besto av en mengde seremonier – offer, renselser og så videre – som han mente tok bort syndeskylden.

Hedningene mente – og de kristne ville nok gi dem rett i det – at gudene straffet dem hvis de pusset bikkja på en fattig tigger, eller hvis de slo sin far

Alltid litt dårlig samvittighet

Men det ble aldri riktig nok, og han hadde alltid litt dårlig samvittighet. Den etter-kristne oppfatning, som alt har gjennomsyret mange folk og er på god vei til å vinne terreng hos andre, er en helt annen. Ifølge den er naturen ikke noe levende som man skal ære, men en slags maskin som man skal nyttiggjøre seg. Det eksisterer ikke noe objektivt rett og vrangt.

Enhver rase eller klasse kan lage seg sin egen liste eller «ideologi», akkurat som det passer dem. Og hva det nå enn kan være som er i veien med verden, så er det iallfall ikke oss det er noe galt med, ikke oss alminnelige mennesker.

[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]

Nei, det får bli Guds sak – hvis han tross alt skulle være til – eller regjeringens eller oppdragelsesanstaltenes å gi oss det vi trenger. De er butikken, vi er kundene. Og «kunden har alltid rett».

Hvis nå denne etter-kristne oppfatning er riktig, ja – da er vi i sannhet våknet opp av et mareritt. Den gamle frykt, den gamle underdanige dyrkelse, den gamle tvang – hvor vidunderlig å våkne opp til frihet! Hvor herlig ikke å behøve å stå til ansvar for noen! Hvor skjønt helt og holdent å være sin egen herre! Jo selvfølgelig – litt moro er vi gått glipp av, det er så.

Sier man at moderne mennesker som er glidd bort fra kristendommen, er hedninger, så påstår man dermed at en etter-kristen er det samme som en før-kristen.

Et univers av fargeløse elektroner – som muligens vil tilintetgjøre alt organisk liv for alle tider – er kanskje litt trist sammenlignet med Moder Jord og guddommen i skybankene, skognymfene og vannymfene, den kyske Diana ridende over nattehimmelen og Vesta ved hjemmets arne.

Ny propaganda

Men man kan nå engang ikke få alt, og vi har iallfall radioen. Hvis det nye syn er riktig, har det sannelig mange fordeler. Men er det det? Og i så fall – hvorfor går det da ikke bedre her i verden? Hva mener De om hungersnøden som for tiden truer hele verden? Vi vet nå at krigen ikke er den eneste årsak. Fra det ene land etter det andre kommer melding om at høsten har slått feil. Ja, hvalene gir til og med mindre olje.

Er det ikke en mulighet for at naturen – eller noe bak naturen – ikke bare er en maskin som vi kan gjøre hva vi vil med? At naturen slår igjen? Se bort fra dette. Anta at naturen ikke er noe annet enn en maskin, og at vi kan gjøre som vi lyster med den.

Menneskets erobring av mennesket?

Har du ikke oppdaget at menneskets erobring av naturen i virkeligheten er menneskets erobring av mennesket? At alle krefter som fravristes naturen, blir brukt av noen mennesker mot andre? Menneskene er ofrene, ikke seierherrene i denne kampen. Hver ny seier «over naturen» resulterer i ny propaganda som har til hensikt å gjøre menneskene til slaver, nye våpen til å drepe dem med, mer makt for staten, mindre frihet for borgerne, nye tiltak som går ut på å hindre at barn blir født.

Og når det gjelder ideologiene, de nye oppfatninger av rett og galt – er det da ingen som ser bedraget? Hvis det ikke eksisterer noe virkelig galt og noe virkelig riktig, intet godt eller slett i og for seg, ja – da kan ingen av disse ideologiene være bedre eller verre enn noen av de andre. For bedre morallover kan bare bety lover som nærmer seg en absolutt morallov.

Et kart over New York kan være bedre enn et annet bare når det virkelig eksisterer et New York som kartet kan ligne i høyere grad enn et annet kart. Hvis det ikke finnes en absolutt moralsk fordring, vil vårt valg mellom en ideologi og en annen bare bli et spørsmål om smak og behag.

Når det gjelder ideologiene, de nye oppfatninger av rett og galt – er det da ingen som ser bedraget?

Vår kamp for demokratiske idealer og mot naziidealene har vært fullstendig bortkastet tid, for det ene er jo ikke noe bedre enn det andre. Heller ikke kan det bli tale om fremgang eller tilbakegang. Hvis det ikke finnes et virkelig mål, kan man hverken nærme seg det eller fjerne seg fra det. Ja, det er overhodet ikke grunn til å foreta seg noe som helst. For meg ser det ut som om vi må prøve å bli virkelige hedninger som en forberedelse til kristendommen.

Ett under har hedendommen ikke opplevd

Jeg mener ikke akkurat at vi skal legge brødsmuler under treet nederst i hagen for å bringe vårt offer til Dryaden. Heller ikke at vi skal gi oss til å danse på Hampsteadheden til Dionysos’ ære.

Skjønt kanskje ville litt mer verdig glede og litt mindre merkantilisert «forlystelse» gjøre våre helligdager til noe annet og bedre enn det de er i dag. Jeg mener ikke engang – enda jeg i høy grad kunne ønsket det – at vi skal føle denne sympati for naturen, denne religiøse hengivenhet for slekten og denne trang til skjønnhet som mange hedninger hadde. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Hvis det moderne etter-kristne syn er galt – og for hver dag som går, synes jeg det blir vanskeligere å godta det – så er det tre slags mennesker i verden:

1. De som er syke uten å vite det (de etterkristne).

2. De som er syke og vet om det (hedningene).

3. De som har funnet en måte å bli frisk på.

Hvis man begynner i den første av disse klassene, må man gjennom nr. 2 for å komme frem til nr. 3. For det eneste kristendommen bringer av nytt, er nettopp helbredelsen. Dette faktum styrker oss i vår erkjennelse av at vi har satt oss opp mot den levende kraft i universet, at det er gitt en absolutt lov som vi har nektet å adlyde, at livet er vidunderlig og forferdende.

Man vil kanskje si at det bare er en myte. Vel, i så fall er alt håp ute. Men lønner det seg ikke å prøve en annen forklaring?

Ett under har hedendommen ikke opplevd: at Den allmektige er kommet hit ned for å hjelpe oss, for å fjerne vår syndeskyld, for å sone for oss. Over hele verden, selv i Japan, selv i Russland, vil menn og kvinner samles den 25. desember for å gjøre noe riktig gammeldags, ja – noe hedensk, om man vil. De vil synge og juble fordi en Gud er blitt født.

Man vil kanskje si at det bare er en myte. Vel, i så fall er alt håp ute. Men lønner det seg ikke å prøve en annen forklaring? Kan hende er det slik at vi her – og bare her – finner veien – ikke bare til himmelen, men til jorden også, og til den store familie av mennesker hvis håp og tro blir styrket av denne fortelling, som aldri vil dø.

«Julepreken for hedninger» ble først utgitt på norsk i tidsskriftet Spektrum nr. 5–6/1947, red. magister Carl Fredrik Engelstad (ukjent oversetter).