8. mai 1945 gikk fredsflaggene til topps over hele Norge

Denne artikkelen ble først publisert 8. mai 2020.

8.mai 1945 gikk spontane fredstog over hele landet. Jublende mennesker tok til gatene i bygder og byer. Festpyntede menn, kvinner og barn fant fram gjemte flagg og pynt, og rev ned de forhatte blendingsgardinene.

– Jeg kunne ikke tro det var sant at vi skulle bli fri, sier Åse Wedahl-Ottesen (91).

Frigjøringsdagen 8. mai er en av Norges ­aller største historiske hendelser. For hvert år som går, er det stadig færre av veteranene som kjempet for ­freden, hjemme og ute, og stadig færre tidsvitner som kan fortelle.

Åse Weydahl-Ottesen fra Ås i Akershus er en av dem som fortsatt kan. Hun håper at folk, og da særlig de unge, på denne dagen kan tenke: Det var krig, men så fikk vi fred. Det ble lys, frihet, optimisme.

– I den verden vi lever i nå, er det ekstra viktig. Det mest utrolige i tiden etter krigen var positiviteten, sier hun i dag.

– Glemmer ikke følelsen av håp

I 1945 var hun var 12 år og husker at de voksne hadde snakket mye de siste dagene. Om at det var spennende tider, og hvor lenge ville tyskerne holde, nå måtte det gå mot fred.

– Men man kunne ikke være sikker på noe den tiden.

Hun glemmer ikke følelsen av håp, etter fem år med usikkerhet og frykt.

Da meldingen kom 8. mai, kjente hun en jubel i brystet.

– Den følelsen av håp og lykke er det nesten umulig å forstå hvis du ikke har opplevd det, forteller Weydahl-Ottesen til Vårt Land.

På gården i Nordby, i Ås sør for Oslo, hadde storebroren til Aase klart å lage et krystallapparat – en enkel radio som de kunne lytte til i hemmelighet gjennom de siste krigsårene.

Det var jo strengt ulovlig, og farlig hvis du ble tatt. Alle radioer ble fjernet av tyskerne i 1941.

Krystallapparatet var gjemt i pipa til den vedfyrte varmtvannsberederen i et bad i kjelleren på gården.

Etter å ha lyttet til nytt fra London kvelden 7. mai, kom broren opp fra kjelleren og sa:

– I morgen tror jeg det må være slutt.

Spørsmål om tid

Da april gikk over i mai i 1945, var det bare et spørsmål om tid før Tyskland kapitulerte. Føreren, Adolf Hitler, begikk selvmord 30. april. Landets nye statsoverhode, storadmiral Karl Dönitz, ønsket en rask krigsslutt.

Natten mellom 6. og 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst på alle fronter. Dönitz gav så ordre om at alle de 350.000 tyske soldatene i «Festung Norwegen» skulle overgi seg.

General Franz Böhme, øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge, valgte å lytte.

I løpet av få timer inntok hjemmestyrkene, 40.000 væpnede menn og kvinner, sine posisjoner.

Rev ned blendingsgardinene

På gården der Aas Weydahl-Ottesen vokste opp, ble store og små flagg raskt hentet fram fra gjemmsteder i kjeller og på loft.

Det hadde vært restriksjoner på alt, og det å vifte med det norske flagget var en vidunderlig følelse, mintes Aase.

Noe av det første som skjedde 8. mai, var at de forhatte blendingsgardinene ble fjernet fra vinduene og kastet. Over hele landet flammet gardinbålene.

– De ble ikke tatt ned forsiktig, nei, de ble revet bort. Få det vekk. Få frem lyset igjen.

I fem år hadde nordmenn måttet blende ned vinduene. Det skulle være vanskelig for engelske fly å orientere seg i Norge.

Weydahl-Ottesen beskriver hvor fantastisk det var som barn å oppleve det, etter fem år hvor alle kvelder hadde vært fullstendig mørke. Ingen gatebelysning, ingen lys fra vinduer.

Hun husker godt de tyske soldatene som mot slutten av krigen hadde okkupert en kjeller på et jorde i nabolaget som peilesenter mot britiske fly.

Tynnkledde soldater, med utslitte støvler, uten strømper.

– De var stort sett bare guttunger. Det var vondt å se, men det var deilig å bli kvitt dem.

Jubel over hele landet

Nesten 1.500 kilometer nord for Ås, opplevde Jens Karl Thomassen den samme gleden som Aase Weydahl-Ottesen. I Spjutvika i Nordland var alle ute:

– Ingen var i husan. Selv de eldre, som ikke brukte å være så mye ute, kom ut, fortalte Thomassen til Vårt Land i mai 2020. Han var 16 år 8. mai 1945, hadde jobbet et år som sjømann.

På frigjøringsdagen trakk han i penklær og gikk i fredstoget i hjembygda Spjutvika, som ligger i Sortland kommune i Vesterålen.

– Bildet er tatt utenfor Nothuset, der de pleide å ha fest. Alle var fryktelig glade, gikk i tog og ropte hurra. Etterpå gikk folk hjem og hadde gode middager.

Da Thomassen snakket med Vårt Land husket han lekende lett tilbake til frigjøringsdagene våren 1945.

Selve dagen sitter klistret: – Glemmer aldri at folket gikk «mann av huse», sa Thomassen.

Jens Karl Thomassen gikk bort i november 2020.

Jeg kunne ikke tro det var sant at vi skulle bli fri

—   Aase Weydahl-Ottesen

Mens folk jublet i by og bygd, samlet seg i borgertog, heiste flaggene og kastet de forhatte blendingsgardinene på bålet, begynte hjemmestyrkene opprydningen.

Nazister, torturister, angivere og andre av okkupantens medløpere ble pågrepet.

Kvinner som var kjærester med tyske soldater, ble trakassert, gjerne skamklipt, før de ble arrestert og internert. Det er ingen stolt historie for Norge å se tilbake på.

«Dette er London»

Da freden var et faktum 8. mai, samlet folket seg rundt radioapparatene, nå helt lovlig. Ordene «Dette er London» lød atter en gang. Så talte kong Haakon:

«Kjære landsmenn. Jeg og min regjering sender i dag en varm hilsen til alle norske kvinner og menn. Gjennom en mørk og vanskelig tid har det norske folk opprettholdt en ubrytelig front mot de tyske undertrykkere og deres hjelpere. Sammen med våre allierte beundringsverdige militære innsats, har den offervilje og utholdenhet dere har vist, ført til frigjøringen av vårt land. Nå er vi ved målet for vår kamp. De tyske okkupasjonsstyrker i Norge har overgitt seg (...) Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge. La oss samles i løftet: Alt for Norge.»

Umettelig på informasjon

På frigjøringsdagen var etterspørselen etter informasjon umettelig. Allerede 7. mai om natta var fellesavisen Oslo-pressen i trykken i Aftenpostens trykkeri Oslo.

«Vår kamp er kronet med seier» sto det på forsida 8. mai, som ble trykket i hele 453.000 eksemplarer. Kveldsutgaven kom i 324.200 eksemplarer. Fellesavisen ble spredt i et stort omfang.

En fotograf stoppet 8. mai opp utenfor Ringsaker Sparebank på Moelv, som for anledningen var pyntet med et norsk flagg, og tok et bilde av ivrige lesere av Oslo-pressen.

Avisene var nettopp kommet med toget fra Oslo.

Dagen før fastholdt den fortsatt nazi-styrte Aftenposten at Vidkun Quislings regjering er «Norges lovlige og faktiske regjering» – og kveldsutgaven ble historisk: «Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner», skrev forfatteren Knut Hamsun i nekrologen over Adolf Hitler.

Hjemmefronten bestemte

Fellesaviser ble gitt ut flere steder i landet i maidagene 1945.

Noe av bakgrunnen for dette var at mange aviser hadde blitt stanset under krigen, mens andre hadde fått fortsette utgivelsen under okkupasjonsregimet.

Hjemmefronten ville ikke at de avisene som ikke hadde blitt stengt skulle dra nytte av denne fordelen.

«Aftenposten må ikke komme ut som eneste store avis i hovedstaden på frigjøringsdagen!» Det var et klart uttalt synspunkt i hjemmefrontkretser våren 1945. Man satset på en overgangsordning med fellesavis, slik at de Oslo-avisene som var blitt stanset i krigsårene, skulle få anledning til å stable sammen personale og teknisk apparat for utgivelse på ny, skriver Guri Hjeltnes.

[ En dag på 50-tallet ringer det på døra til Maria og Elizabeth Bellak i New York. De får en pakke av en grønnøyd mann. Den skal forandre livene deres. ]

Skrev ned minnene fra fredsdagene

Arne Hjermundrud var ikke ute og feiret 8. mai. Han var i Hjemmefronten og brukte dagen og hele natta til å frakte våpen utstyr og ammunisjon fra gjemmestedene til ulike depot i bygda. Også han var fra Ås, sør for Oslo.

Sønnen Tormod Hjermundrud har tatt vare på farens minner fra maifreden, og viser Vårt Land nedtegnelser om folk, aksjoner og følelsene han kjente på.

«For noen fæle og samtidig så vidunderlige, forventningsfulle dager», skrev han i en beretning om dagene før, da meldingene fra et krigspint Europa ble bedre og bedre.

Vanlige folk var glade, mens hjemmefronten var bekymret for væpnet uro: Hvordan ville de over 300.000 tyskerne i Norge reagere på kapitulasjonen? Og Gestapo og fanatikerne.

«Alt måtte gjøres riktig», skriver Arne Hjermundrud.

Arne traff foreldrene sine den dagen, og skriver: «De fortalte om jublende fredsglede i Oslos gater. Far hadde kjøpt dram. Det var sjelden.»

Ut morgenkvisten 9. mai la 12-mannslaget som Arne Hjermundrud var en del av seg til å sove i et høyloft.

«Jeg sovna som en stein og magen var absolutt tom».

[ Hennes livsprosjekt ble å redde fiendens barn ]

Han hadde ikke spist på tre dager, og da han våknet oppdaget han en høne og åtte egg.

«Jeg knakk fire egg og åt dem rå. Det smakte noe så inn i granskauen godt.»

Klokka 07.00 9. mai samlet hjemmefrontsoldatene seg og lyttet til radioen.

Den sto høyt på: «Dette er den norske, frie radiokringkasting, NRK, Oslo.

Så ble ‘Ja vi elsker’ spilt», noterte Hjermundrud – og festet følelsene til papiret:

«Det var et sannhetens øyeblikk. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen, nakkehåret føltes som en piasavakost og gråten sto i halsen.»

Arne Hjermundrud døde i 2001, 80 år gammel.

Jeg fikk gåsehud over hele kroppen

—   Arne Hjermundrud

Fredelig kapitulasjon

Krigen i Norge endte i svært ordnede former, uten blodsutgytelser.

Bare i Danmark skjedde den tyske kapitulasjonen like fredelig.

«Det som skjedde var på mange måter et mirakel», skrev Milorg-sjef Jens Chr. Hauge i memoarene.

Direktøren på Nobelinstituttet, Olav Njølstad, fyller ut bildet:

Men det norske frigjøringsmirakelet var som mirakler flest: Det sprang ikke ut av intet. Det var et nøye forberedt mirakel, skriver han i norgeshistorie.no.

Oppdatert 8.mai 2024 med sitater fra Åse Weydahl Ottesen.