Strømming av begravelser er kommet for å bli

Sorte kabler følger langs med hvite lisser i Ris kirke i Oslo. I sentrum av kirkerommet står et kamera plassert på et trebeint stativ. Det er en time til bisettelse, og gravferdskonsulentene Pål Iver Jølstad og sønnen Pål Anders Jølstad er effektive med å rigge til i forkant.

– Synet på strømming har helt klart endret seg i løpet av pandemien. Før var det nok en skepsis som typisk lød: «Er dette noe som skal tas opp, strømmes og sendes?», sier Pål Iver Jølstad.

Under pandemien skøyt etterspørselen etter strømming av begravelser fart. Tross gjenåpning, tror gravferdskonsulentene at strømming har kommet for å bli.

– Nå får vi flere gode tilbakemeldinger fra pårørende som heller sier: «Det var så fint å kunne følge dem, selv om vi ikke kunne bli med». Folk har fått en forståelse for hvorfor dette blir fint, og hvorfor det i noen grad er nødvendig, sier han.

Pandemien fremskynder forandringer

– Pandemien fremskynder forandringer i gravferdspraksis som allerede var i gang, sier Katarina Zwilgmeyer.

Hun er gravferdskonsulent ved Jølstad begravelsesbyrå på Smestad i Oslo. Siden hun har ansvar for å planlegge selve begravelsen, er hun i tett kontakt med familie og pårørende for å tilrettelegge seremonien på en best mulig måte.

Hun forteller at kirkelige gravferder endrer seg i takt med en globalisert verden: Vi bor med større avstand fra hverandre, pendler eller studerer på tvers av landegrenser og henter inn nye impulser og nye teknologiske muligheter utenfra. Når så et dødsfall inntreffer, rigger begravelsesbyråene om og tilpasser seg en stadig mer fleksibel og moderne hverdag, forteller hun.

– Det gjelder ikke minst for strømming av begravelser. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli mulig å iscenesette en gravferd for de etterlatte, for at de skal kunne se den live fra et annet sted, for deretter å se det senere som et opptak, sier Zwilgmeyer.

Hun har inntrykk av at folk har blitt mer oppmerksomme på hvor fint det kan være å følge med på strømming av begravelser; at det er et alternativ til å måtte reise fram og tilbake for en høy pris.

– Man opplever det, ser det selv, snakker om det og ordet sprer seg. Strømming er i mye større grad ufarliggjort og tilgjengeliggjort, sier hun.

– Flere har vært skeptiske til den fysiske tilstedeværelsen av kameraet. For selv om det er en åpen seremoni, føles det privat og intimt å ta avskjed med et kjært familiemedlem

—  Katarina Zwilgmeyer

[ Hjemmet til Bon Tomme er fullt av røde sirkler. De minner ham på å være god ]

Strømming står sterkere i byene enn på landet

Carsten Schuerhoff er forsker ved Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO). Som en del av et større forskningsprosjekt om trossamfunn i koronatiden, har han undersøkt hvordan pandemien har påvirket kirkelig gravferdspraksis.

– Det er tydelig at strømming av gravferder står sterkere i byene enn på landet. Det er mer et byfenomen, selv om strømming også finnes på landet, sier han.

Forskningen vil bli endelig publisert neste år, i 2023, men foreløpige funn står klare. Her har han snakket med ti prester og tre gravferdskonsulenter med geografiske- og teologiske variasjoner. Strømming av gravferder er en av endringene som overrasket ham mest, i tillegg til at blikkontakt ble mer vektlagt da det ble vanskeligere å ha fysisk kontakt.

– De små gestene har overraskende endret seg, slik som håndhilsning og klemming. Noen synes det er deilig, mens andre synes det er trist. Flere av prestene snakker om nødvendigheten av blikkontakt, at det er et viktigere kommunikasjonsmiddel, sier han.

Ingen erstatning

Katarina Zwilgmeyer er tydelig på at strømming av begravelser kun blir sett på som et supplement og ikke en erstatning. For det er klart at man som sørgende mister vesentlige momenter ved ikke å være tilstede fysisk i kirkerommet. Det var særlig noe hun la merke til under pandemien.

– Jeg kjente på at det å holde rundt noen som er i så dyp sorg er noe som ligger dypt i mennesket; å kunne hjelpe og trøste noen som ligger nede. Det har vært vanskelig, sier Zwilgmeyer.

[ Olav Fykse Tveit etter homofili-uttalelse: – Det har vært mitt kall ]

Det å både ha et kamera i kirkerommet og det å se på strømmingen, var noe som kunne virke fremmed for de sørgende under pandemien, forteller hun.

– Flere har vært skeptiske til den fysiske tilstedeværelsen av kameraet. For selv om det er en åpen seremoni, føles det privat og intimt å ta avskjed med et kjært familiemedlem, sier Zwilgmeyer.

Selv om gravferdskonsulent Pål Iver Jølstad tror flere har fått øynene opp for strømming under pandemien, understreker han at selve begravelsen ikke blir så veldig annerledes.

– Det som er forskjellen er at du ikke sitter i kirken eller i forsamlingshuset, men at du deltar der du er, sier han.