Stadig flere forbud mot jødiske og muslimske ritualer

Island kan bli det første ­europeiske land som forbyr omskjæring av guttebarn.

– Jeg fremmet forslaget fordi jeg ble klar over at omskjæring av gutter er lov, mens omskjæring av jenter er forbudt. Jeg mener de må behandles likt, sier Silja Dögg Gunnarsdóttir fra partiet Framsoknarflokkur.

Nå skal det islandske Alltinget behandle et lovforslag om forbud mot omskjæring av guttebarn. Strafferammen for å omskjære guttebarn av ikke-medisinske årsaker vil være inntil seks års fengsel.

Gunnarsdóttirs lovsforslag får støtte av det norske Barne­ombudet, som tror et forbud kan bli aktuelt også i Norge.

– Jeg tror på sikt at det ­kommer her også, men hvor lang tid det tar vet jeg ikke. Det er nok en fordel at andre land går foran, så der heier jeg på Island, sier Anne Lindboe til NRK.

Barneombudet har gjentatte ganger kritisert omskjæring av guttebarn, som de mener strider mot barnets rett til å bestemme over egen kropp.

– Skalkeskjul

Skulle omskjæ­ring av gutter bli forbudt på 
Island, vil loven stille seg i ­rekken av europeiske vedtak som ­begrenser jøder og muslimers ­religiøse praksis. I 2014 ble ­slakting av dyr uten bedøvelse forbudt i Danmark. Dette vanskeliggjør kosher og halal-slakting, der halsen på dyrene skal skjæres over med kniv uten bedøvelse. Da et lignende forbud ble vedtatt i Belgia i 2017 uttalte lederen av Den europeiske-jødiske kongressen, Moshe Kantor, at vedtaket var «det største angrepet på jøders religiøse rettigheter siden 2. verdenskrig. EUs sentrum sender en beskjed til kontinentets jøder om at de er uønskede».

Tidligere leder i Det Mosaiske Trossamfund i Norge, Rolf 
Kirschner, er enig i Kantors 
uttalelser, og ser klare paralleller mellom de ulike forbudene.

– Disse vedtakene bruker barns og dyrs rettigheter som skalkeskjul for uvitenhet som tenderer til antisemittisme og islamofobi. Få problematiserer det økende antall plastiske operasjoner på ungdom under myndighetsalder og idealet blant unge voksne, ei heller den gjentatte mishandlingen av dyr til kommersielt bruk. Man velger kun å kritisere og forby religiøse minoriteters tradisjonelle ­rituelle praksiser, sier Kirschner, som også er tidligere overlege.

LES OGSÅ: St. Olavs Hospital avvikler tilbud om omskjæring

– Protestantisk blikk

– Det er ikke antisemittisk eller islamofobt å diskutere omskjæring eller ­rituell slakting i seg selv, men disse debattene har ofte en hard språkbruk som bærer preg av fordommer mot jøder og muslimer. Man snakker om «barbariske skikker» og om foreldre som «ikke tar hensyn til barnets beste», sier Cora Alexa Døving, som er senior­forsker ved Holocaust-senteret og har forsket på ­omskjæringsdebatten.

Hun mener omskjæringsdebatten ofte bærer preg av ­etnosentrisme, altså av at man automatisk setter sin egen kulturelle praksis som standardmåling for andres.

– Vi har en ganske ­ureflektert offentlig diskusjon om disse spørsmålene i Norge. Det foregår for ­eksempel uendelig mye ­dyreplageri i landbruket, men vi ­velger å fokusere på andre ­kulturers praksiser og i dette tilfelle noe som uansett foregår i liten skala sammenlignet med kjøttproduksjonen i egen kultur. Politikere mener gjerne mye om disse praksisene uten å ha kunnskap om hverken deres religiøse funksjon eller ­eventuelle konsekvenser. Det vitner om et snevert syn på hva tros og religionsfrihet innebærer i praksis.

Hun får støtte av Vebjørn Horsfjord ved Høgskolen i Innlandet, som har forsket på retorikken i ­omskjæringsdebatten. Han mener debatten preges av Norges protestantiske kultur.

– Den protestantiske forståelsen av religion ligger dypt i kulturen. Vi ser på religion som noe ­individuelt og selvvalgt, og vektlegger indre overbevisning, ikke ytre ­ritualer. I omskjæringsdebatten ser vi ­hvordan sekulariserte nordmenn har bevart sitt protestantiske blikk, sier han.

LES OGSÅ: Utfordrer Frps lovforslag om omskjæring

Individfokus

Holacaust­senterets Cora Alexa Døving ­påpeker at omskjæringsdebatten er et typisk tilfelle hvor individuelle menneskerettigheter blir brukt som argument mot den kollektive dimensjonen i rettighetene.

– Omskjæringsdebattene vektlegger gjerne individets rettig­heter i lys av seksualitet og helse. ­Omskjæring er en praksis som nettopp vektlegger et religiøst og etnisk fellesskaps rett til å videre­føre en tradisjon. Denne retten er også en del av menneskerettig­hetene, såfremt den ikke er til ­skade, sier hun.

Døving mener den ­norske ­debatten i for liten grad tar ­hensyn til minoritetsreligionenes ­synspunkt.

– I denne diskusjonen bør ­signalene minoritetene sender tas hensyn til. Det bør være svært ­relevant i hvilken grad menn fra den ­muslimske og jødiske befolkningen selv mener dette er en skikk som bør endres, avslutter Døving.