“Øk grensekontrollen og asylkvotene”

På et seminar i regi av Norsk Utenrikspolitisk Institutt i dag trekker Bøås fram noen av flyktningkrisens tapere og vinnere. Blant de største taperne er fattige land og utarmet lokalbefolkning – hovedsakelig i Afrika og Midtøsten – som i dag må bære langt de største byrdene med å huse verdens rundt 60 millioner flyktninger og internt fordrevne.

Rekordmange

Ikke siden ­andre verdenskrig har flere vært på flukt i eget land eller over lande­grensene. Men i motsetning til hva den såkalte flyktningkrisen i Europa kan gi inntrykk av, tar rike land bare en beskjeden del av ansvaret: Nesten ni av ti som har flyktet over landegrenser oppholder seg i utviklingsland.

– Det er fattige land og ­befolkninger i flyktningenes nærområder som er de absolutte taperne slik det fungerer i dag. Det gjelder ikke minst Libanon og Jordan, men også overbelastede afrikanske land som Uganda og Kenya. Disse landenes evne og vilje til å ta imot flyktninger fra naboland har vært forbausende stor med tanke på hvor fattige de selv er, sier Bøås.

LES OGSÅ: Sengeplasser strømmer inn

På motsatt hold kritiserer han søkkrike Golfstater som «unndrar seg ansvar for flyktningkrisen i Midtøsten og slipper altfor lett unna med det». Bøås frykter at hele systemet vil bryte sammen hvis det ikke blir tatt en global dugnad for en mer rettferdig byrdefordeling.

Grensekontroll

NUPI-forskeren avviser skillet mellom å hjelpe i nærområdene eller i Europa og rike land.

– I dette tilfellet har Ole Brumm rett: Vi må gjøre begge deler, men med en annen vektlegging enn i dag.

Han etterlyser en rausere holdning overfor de flyktningene som trenger det mest, men også innstramninger.

• Grensekontroll bør gjeninn­føres og bli langt strengere enn i dag, der flere ubegrunnede asylsøkere blir stoppet.

• Samtidig må de rike landenes flyktningkvoter bli mye større enn i dag, der de mest sårbare gruppene prioriteres.

• Overføringene må økes til de flyktningene og lokalbefolkningene i konfliktenes nærområder som er mest sårbare.

LES OGSÅ: Anundsen vurderer grensekontroll i Norge

Utdatert modell

Bøås ­påpeker at verdenssamfunnet fra begynnelsen av 1950-tallet ­utmeislet en praksis der brorparten av verdens flyktninger skulle få beskyttelse i sine nærområder, med internasjonal støtte til drift av leirene. I tillegg skulle rike land ta i mot kvoteflyktninger, inklusive noen av de mest sårbare gruppene.

– Systemet var basert på at flyktningkriser var noe forbi­gående, der de fleste ville kunne vende hjem etter en tid. I dag ser vi at selv om verden som sådan ikke er blitt mer voldelig, så er det mange lommer med konflikter som ikke ser ut til å gå over. Det produseres stadig flere flyktninger, og dette spiller over på naboland, sier Bøås.

Han tror større innsats og mer rettferdig byrdefordeling ikke vil svekke, men heller trygge rike lands velferd og sikkerhet:

– En global dugnad kan bidra til færre flyktninger og mindre konflikt. Motsatt vil stadig flere flyktninger skape mer konflikt, mer kriminalitet og mer penger inn i kriminelle økonomier, sier Bøås.

[ SE HVOR DU KAN HJELPE - LANDSOMFATTENDE OVERSIKT ]

Uganda-leir

Den store flyktningleiren Nakivale i Uganda som ble etablert allerede i 1959, er i dag blitt et permanent oppbevaringssted for 60.000 flyktninger fra et titalls land i regionen. Leiren får subsidiert såkorn og andre innsatsvarer for å være selvforsynt med matproduksjon, noe som har presset markedsprisene på landbruksvarer nedover og utkonkurrert lokale ­fattigbønder.

– Derimot har storbønder med bananplantasjer litt lenger unna skodd seg på å hyre flyktninger som billige sesongarbeidere. Dermed utkonkurrerer flyktningene en fattig lokalbefolkning som før hadde disse inntektene, sier Bøås.

Slik skaper flyktningkriser vinnere og tapere på mange ­nivåer, også langs migrasjonsrutene mot Europa. Blant de som profiterer på nøden er transportører eller menneskesmuglere, men også mindre kjøpmenn og gateselgere som plutselig får noen å selge varer til.

LES OGSÅ: – Flyktningsituasjonen hatt høyeste prioritet hos kirken

Penger skiller

Den uformelle og illegale flyktningindustrien­ bidrar til at det ofte er liten ­sammenheng mellom hvilke flyktninger som er mest sårbare og hvem som får hjelp.

Bøås påpeker at det for en syrisk flyktning med sparepengene i behold er fullt mulig å kjøpe seg en billett til et nytt liv i Europa, mens en stakkars flyktning fra Tsjad eller Niger bare kan drømme om å skrape sammen to-tre tusen dollar til en slik flukt.

Han forstår godt den desperate faren fra Syria som tar et slikt valg for å gi familien muligheten til et godt liv, men sier at en flyktnings relative velstand ikke kan være det som avgjør hvem som har rett på europeisk beskyttelse.

– Kriser som flukten fra krigsherjede Syria vekker gjerne ­sterke følelser. Det kan være bra, men hvis det blir for emosjonelt på en gruppes vegne, 
så blir det gjerne en annen gruppe som taper på det. Internasjonal flyktningpolitikk må basere seg på mer gjennomtenkte prinsipper om global rettferdighet, for alle verdens 60 millioner flyktninger kan ikke komme 
til Europa. Vi må ta krevende ­sosiale, etiske og politiske valg, og de må baseres på ­globale rammer, sier NUPI-forsker ­Morten Bøås.

LES OGSÅ: Drømmer om en vanlig hverdag