Kirke

Stadig
 færre
 rundt grøtfatet

De norskættede pensjonistene har flyttet ut av Chicago. Innvandrere og hipstere har inntatt sentrum. Hvem skal spise rømmegrøt i Minnekirken nå?

Bilde 1 av 4

CHICAGO: Collin Preszler ser litt usikker ut. Foran ham står en tallerken med litt klumpete, hvit grøt som glinser av fett. Ved siden av har han knekkebrød med spekemat. Han strør et tykt lag forhåndsblandet sukker og kanel over rømmegrøten før han smaker.

– It’s good! It’s sweet and rich, smiler han.

Grøt og Max Manus

Vi sitter i 1. etasje i The Norwegian Lutheran memorial church i Chicago, bedre kjent som Minnekirken. Rundt oss sitter eldre norskamerikanere og spiser risengrynsgrøt og rømmegrøt med stor nytelse og nostalgi i blikket.

Minnekirken har sin årlige grøtfest, eller Grøt Fest, i februar.­ I år viser de Max Manus­ etter serveringen. Preszler går på norskkurs hos presidenten i ­menigheten. Hun har overtalt ham til å komme på grøtfesten, og han har tatt med seg sin afrikansktyske samboer.

De to i tjueårene passer ikke helt inn i forsamlingen, men som i andre amerikanske sosiale settinger flyter praten lett. Overfor dem sitter Aslaug og Andy ­(Andreas, påpeker fruen) Bruli, som flyttet fra Norge som unge, og møtte hverandre under 17. mai-paraden i Chicago – mange år og én ektefelle hver – senere.

Thomas Maxson sitter ved det andre bordet. Han har i flere år har hatt æren av å være «The Kumla King» etter å ha spist flest kumler under kumlemiddagen. Maxson har nordmenn langt bak i familien og er gift med en førstegenerasjons amerikaner. Ved siden av Preszler sitter Karin Moseid, som kom til USA som ung.

LES OGSÅ: Synger på siste norske salmevers

Sammen med de 15 andre deltakerne på grøtfesten gir de et godt bilde på Minnekirken. ­Menigheten har en kjerne på om lag 150 mennesker: 40 ­aktive pluss drøyt 100 som jevnlig deltar på konserter og arrangementer. De fleste er førstegenerasjons innvandrere mellom 70 og 90 år, opprinnelig fra Sørlandet eller Vestlandet.

– Pleide være fullt

– Da jeg var liten jente pleide det å være fullt her. Nå er vi snart ikke mange nok til å være bærekraftige, sier Linda Olsen mens hun viser rundt i kirken.

Hun skiller seg ut fra resten av menigheten. Olsen er i førtiårene, født i USA og døpt i Minnekirken. De fleste norskættede bor langt unna kirken, og interessen både for kulturen og for språket er svekket i løpet av de senere generasjonene.

Ifølge Encyclopedia of Chicago­ bodde det 55.948 nordmenn i Chicago i 1930. Over halvparten bodde i Logan Square – området hvor Minnekirken ligger – og nabolagene rundt nordvest i Chicago – Little Norway. Religionen sto sterkt, og alle retninger hadde sin egen kirke. Antakelig var det langt over 20 norskspråklige kirker i Chicago – noen sier 40. Kirkene sto så tett at i noen tilfeller var «et steinkast unna» var en overdrivelser. Logan Square baptist church lå ti meter fra Minnekirken.

Hipsternes inntog

Det er fremdeles flere kirker i Logan Square, men nå er Minnekirken den eneste norskspråklige, og én av to uavhengige norskspråklige kirker i USA (bortsett fra Sjømannskirken). Nabokirken er bygd om til leiligheter, men fronten er bevart, og over døren ser man tydelig hvor grunnleggerne hadde sine aner: «Søger først Gud’s rige».

Det var pastor og tidligere sjømann Johan Hansen Meyer som tok initiativ til en norsk kirke i Logan Square, og palmesøndag 1908 ble grunnsteinen lagt ned. De første fire årene besto Christ church, som den het da, bare av én etasje med forsamlingshall. Hallen ble brukt til gudstjenester fram til selve kirkerommet, som ligger i andre etasje, sto ferdig i 1912. Kirken er bygget med Bragernes kirke i Drammen som modell.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Under depresjonen hadde menigheten store økonomiske problemer, og kirken ble stengt i 1928. Menigheten gikk inn i en av nabokirkene helt til pastor Meyer kom tilbake til Chicago og fikk gjenåpnet kirken i 1934 under navnet Minnekirken.

Siden 1960-tallet har det skjedd store endringer i nabolaget. De norskættede har stort sett flyttet videre nordover, mange til Park Ridge. 17. mai-paraden, som før ble holdt i Logan Square, har i mange år gått i Park Ridge.

Pendlerkirke

Noen flyttet for å kunne kjøpe seg hus, få litt større plass og komme seg ut fra byen, slik mange i middelklassen gjorde den gang. Andre var en mer direkte del av den såkalte «hvite flukten» til forstedene. Den store flyttingen kom samtidig med og forsterket endringene som skjedde i de fleste amerikanske storbyer. 
Eiendomsverdiene gikk ned, flere fattige – hovedsakelig latin- og afroamerikanere – flyttet inn, offentlige tjenester ble dårligere, næringslivet flyttet ut og de 
sosiale problemene økte.

– Nabolaget endret seg, nordmennene flyttet og vi ble en pendlerkirke, sier Linda Olsen og forteller at bydelen ble oppfattet som farlig rundt 1980- og 1990-tallet.

De siste årene har gentrifiseringen slått inn på godt og vondt i Logan Square. Bydelen ligger like nord for hipsterparadiset Wicker Park, hvor boligprisene har ­eksplodert, og vest for de velstående bydelene ved bredden av Lake Michigan, som er de dyreste strøkene i Chicago.

Logan Square er blitt et billig alternativ for dem som vil bo nær de populære områdene. Unge, velutdannede mennesker med gode jobber flytter inn, ­restauranter, utesteder og butikker dukker opp. Mange ser for seg en ny vår for bydelen.

De aktive i Minnekirken drømmer også om en ny vår. Det ­revitaliserte nabolaget vekker håp om bedre tider, og flere yngre norskamerikanere født i USA har engasjert seg i menigheten. Olsen er én av dem. Kirken har flere arrangementer utenom gudstjenestene, og menigheten engasjerer seg mer i nabolagets aktiviteter.

– Nå er spørsmålet hva vi vil gjøre i framtiden for å revitalisere kirken, sier hun.

Mangler prest

Samtidig som nabolaget våkner, møter menigheten nye problemer. I alle år har kirken hatt norske prester som har holdt norskspråklige gudstjenester. President Kari Diesen-Dahl forklarer at det vanlige var å ha helnorske gudstjenester de to første søndagene i måneden (med simultanoversettelse for de engelsktalende), engelsk preken med norske salmer den tredje søndagen og hel-engelsk den fjerde. Norske prester har imidlertid ikke latt seg lokke til ­Chicago de siste årene.

– Dette har alltid vært en utfordring, fordi prestene bare kan være her i to år om gangen for at det ikke skal gå utover pensjonspoengene. Dermed har kirken stadig måttet ut å lete etter nye prester, sier hun.

For en medlemsfinansiert kirke­ i USA er det ikke mulig å konkurrere med norske lønninger. Diesen-Dahl ser fram til sommeren, da de får besøk av en norsk prest for en periode, men hun er bekymret for framtiden til den norskspråklige gudstjenesten. Hun understreker at det ikke bare er lønnsnivået som er lavere enn i Norge.

– En tidligere prest påpekte at selv om han hadde høyere inntekt i Norge, satt han igjen med mer da han jobbet i Chicago, sier hun.

LES OGSÅ: Tror pessimistene tar feil

Identitetskrise

For å møte utfordringene­ med utdøende menighet og prestemangel diskuteres behovet for modernisering av kirken, men strategien gir seg ikke selv: Skal Minnekirken være for de norskættede eller for dem som faktisk bor i området?

– Vi er ved en korsvei, og jeg tror vi må ta en avgjørelse. Hvis vi ikke gjør noe vil menigheten fortsette å minske, sier Olsen som er med i en komité som ser på hvilken retning kirka skal ta.

– Hvilken vei mener du kirka bør gå i framtiden?

– Vi kan ikke si at vi ikke vil endre noe. Forandringene vil komme uansett. Vi må rekke ut en hånd til nabolaget i Logan Square. Det vil jeg egentlig ikke si det er noen uenighet om i menig­heten. Det er også enighet om at vi skal være en kirke og ikke bare et kultursenter, sier hun.

Komiteen har hatt mange samtaler med medlemmene de siste månedene, og Olsen har merket at språket er det store spørsmålet. Alle vil at det skal brukes norsk, men spørsmålet er hvor mye. De eldste medlemmene synes det er fint med de norske salmene de vokste opp med, men det er ikke alle som mener det er viktig med norske prekener.

Ettersom det uansett er vanskelig å få tak i norske prester, tror Olsen det kan være på tide å ansette en amerikansk prest.

– Å hente prester fra Norge fungerte fint i vår storhetstid, men det ser ikke ut til å virke lenger. Og hvis vi får en prest fra Norge i to-tre år, er spørsmålet om han vil kunne nå ut og bygge­ varige relasjoner i nabolaget, sier hun.

Hamar-patriot

President ­Diesen-Dahl er selverklært vik­ing og Norges største eksporterte Hamar-patriot. Selv om hun har bodd i Chicago siden 1958, har hun alltid sett seg selv som norsk og vært opptatt av å opprettholde norsk språk og kultur. I tillegg til arbeidet med kirken, under­viser hun i norsk. Hun mener det går an å være en kirke for alle, men samtidig holde på det norske. Hun er klar på at hun helst vil ha en norsk prest.

– Hvorfor det?

– Fordi vi er den eneste norske kirken som er igjen i Chicago.­ Når du er i et annet land, er det viktig å integrere litt både fra der du kom fra og der du er. Jeg er ­urnorsk, men jeg kaster ikke vrak på Chicago. Du kan bli mer beriket av å kombinere det norske og det amerikanske.

– Åpen for alle

Hun understreker at selv om de legger mye vekt på det norske, stenger de ikke andre ute. Gudstjenestene og arrangementene er åpne for alle, kirken låner eller leier ut lokalene til forskjellige organisasjoner og arrangementer, den samarbeider aktivt med nabolagsorganisasjonen og deltar på den årlige matinnsamlingen for dårligere stilte.

– Vi er ikke her bare for de norske. Alle er velkommen her, ­understreker hun.

– Til og med svensker, legger hun hviskende til med et smil.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke