Nyheter

Luther ­frodighet

Wittenberg, en klang av Luther. Av frodig tro og tanke, ordknivende opprør, salmejubel og direkte løgn. En ABC i evangelisk trosliv.

Bilde 1 av 5

Det er vanskelig å leve i «nuet» i Luther-byen Wittenberg, den er stinn av historie. Wittenberg, sier vi bare – og hukommelsesklaffen for «tesene» står i flomlys, de 95 Martin Luther slo opp på kirkedørene i sinne mot avlat og katolsk avgudshykleri.

Han brukte (naturligvis) hammer, det runget over hele Europa. Det har vi lært. Og vi husker det fordi det er like bildelig som Luthers forkynnelse, vi ser det for oss, en trinn prest som utpå ettermiddagen 31. oktober 1517 toger mot byens slottskirke, slår opp sine «teser», sin protest, på dørene og venter på byens borgere og presteskapet, som uten å ane noe som helst – selve symbolet på reformasjonen.

Flott, bortsett fra at det er løgn.

LES KOMMENTAREN: Luther øre

Spavendte Europa

Dette – vet man nå – var noe Luthers sjefsteolog Philipp Melanchton må ha funnet på, han var ikke øyenvitne, han var ikke kalt til Wittenberg før i 1518, den spektakulære fortellingen dukket ikke opp før etter Luthers død, og Luther selv refererte aldri til den. Dessuten – ifølge Luther-kjenneren dr. Rolf Becker – er det ingenting som tyder på at Luther var ute etter åpen konfrontasjon på den tiden.

Men vi var i gang: Den åndelige revolusjonen, Reformasjonen, som spavendte europeisk (og andre kontinenters) trosliv, politikk og kultur til det «ugjenkjennelige», den mest grensesprengende og viktigste begivenhet i Europas historie, noensinne.

VI SPURTE KJENTE OG UKJENTE OM LUTHER. LES SVARENE HER!

Nåden tok resten

Wittenberg er én lang gate – byens eneste, egentlig. I ene enden Slottskirken, i andre Luther-haus, Luthers hus – og Luthers stue – med blomsterborder under taket og en bulldoser av en ovn for kalde kvelder da Luther samlet studentene rundt et bord og snakket om vyene.

Du står der, det er som om han er ute en tur, kanskje for å snakke med systematiker Melanchton, han som satte hode og hale på reformasjonstankene ettersom de kom, satte dem i system. Midtveis imellom, litt tilbaketrukket, ligger Maria-kirken som et trygt, forankret skip – et rom som (etter overleveringene) har sanset og tatt til seg over 3.000 prekener av reformatoren.

Han utformet «det nye» mens han prekte, prøvde det ut, satte tankene sammen – så godt som mulig. Noen ganger var det ikke mulig. Det ble som det ble. Nåden gjorde resten.

Følg #luther500 på Facebook og Twitter!

Livsfornekter?

Bak fart og feiring de fleste av døgnets timer nå når det er sommer, skjuler nødtørftigheten seg. Kommunistene var «snille» med byen, de satte ikke sitt kommunegrå stempel på Wittenberg. Selv et aldri så lite gudstjenesteliv så de mellom fingrene med. Om vinteren – i en ­turistmessig tørketid – tenker en: Dette må da være eksemplet på noe som er befridd fra kapitalismens struttende forbrukerterror.

Sikkert ikke riktig, men Luther ville likt det. Det henger en nødtørftighet i luften. Nødtørftig, Luther? – nei. Det er vi, her nord, som har gjort ham nødtørftig.

– Jeg kan ikke skjønne hvordan Skandinavia har klart å gjøre den frodige, livsglade, gemyttlige og humoristiske Martin Luther til en livsfornekter, skjønnhetshater og svart pietist. Det var han da ikke. Kanskje har den tørre Melanchton vært en dårlig ambassadør? sier sjefen for Luther-haus, dr. Martin Treu.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lett pekefinger

Ja, hvem var Luther, egentlig? Et middelaldermenneske med hud og hår, som ikke hører hjemme i vår tid – var han med på uviklingen eller la han den i lenker? Var reformasjonen god for kristendommens stilling i Europa, eller har den – mot sin egen vilje – vært med på å undergrave den?

Svarene er uforutsigbare, som Luther selv. For han veide ikke ord på brevvekt – av gemytt var han rask, spontan, ja, voldsom. Og frittalende. Og det var jo poenget, han mislikte inderlig at kirken tok strupetak på sine «små» ved å slette synder mot betaling.

– I bunn og grunn handler reformasjonen om frihet, frihet som forplikter, en frihet til å handle etter den fornuften og samvittigheten Skaperen har gitt sine skapte, sier Martin Treu – han farer med lett pekefinger over Luthers solide bord, det finnes tegn i treplaten.

LES OGSÅ: Hva nå, Luther?

Hva er bønn?

Wittenberg, som tar imot horder av mer eller mindre lutheranere hvert år – den legger vinn på å fortelle om den frodige Luther, den uredde, saftige, som verken var fattig eller selvpint av forsakelse.

– Vi legger vinn på å vise den «geniale» Luther, som uttrykte seg så lett, enkelt, rett fram og i bilder at selv de tungnemme kunne skjønne dette med Gud, sier Treu.

– Her – han står fremdeles ved bordet – spiste han, drakk han, lo han og diskuterte med studentene sine, de spurte og fikk råd. En vinterkveld med fin fyr på ovnen, kom det til temaet «bønn». Det var én som spurte: «Hva vil det si å be, herr Luther? «Bønn», sa han – «når du ser hunden din sitte der med øynene naglet til matfatet, da skjønner du hva bønn er!».

– Vi må tilbake til Luthers frodige, nære og enkle bildebruk for å kunne formidle læren godt nok, sier Treu.

– Det var Luthers metode. Vi har lett for å abstrahere evangeliet og snakke i forblommede vendinger. Luthers tanke var at hver og en skulle finne frem til sin personlige identitet i møte med Ordet, og bruke nettopp den til å gjøre Ordet­ «angående». Det fungerer utmerket, sier han.

LES KOMMENTAREN: Luther øre

Bare én av fem

Vi ville tro Wittenberg var den moderne troens by, det er den ikke. Manntallet viser at bare én av fem borgere er kristne, resten tror ikke. Blant de kristne er tre fjerdedeler protestanter, én fjerdedel katolikker – de er restene etter østblokktidens harde hånd over gudsdyrkelse.

Jeg snakker med folk her, mange aner bare dette med tro. Men én møter jeg, hun har en historie, altså Kristin Ruske:

– Jeg er vokst opp her, jeg var 14 år da det plutselig gikk opp for meg at det var noe som het ­religion. Jeg hadde aldri hørt om det. Foreldrene mine snakket aldri om det, jeg bare skjønte at det var noe. Så ba jeg om å få en Bibel, jeg skjønte såpass at det hadde med tro å gjøre. Og så leste jeg, jeg brukte tre år på boken, og har jo etter hvert skjønt at tro er en gave en må vedlikeholde. Og at kirken er del av det. Mer vet jeg ikke, annet enn at det er noe der, jeg vet ikke hva. Kjæresten min tror – og prøver å forklare, men jeg må bare være åpen. Kanskje åpner det seg en gang?

Forhandlet gjerne

Anbrakt på historiens vekt fremstår Luther både som tilbakeskuende og progressiv. Han var ikke så «sint» som mange tror. Mer en pragmatiker. Det var jo en tid at lutheranere og katolikker ikke orket å snakke med hverandre når de møttes, selv i Wittenberg – det er ikke så lenge siden, heller.

Luther ville det ikke slik, han var klar for å strekke seg langt både når det gjaldt gudstjenestereformer og forordninger ellers.

For han var bare én ting viktigere enn andre, hans visjon av evangeliet: Guds nåde i Jesus Kristus som en befriende makt og menneskelivet som glad og takknemmelig tjeneste for ens neste. Han sto på nåden fremfor fortjenesten. For fortjenesten, var han innforstått med, sto det ikke i menneskelig makt å komme­ innenfor radiusen av.

Derfor kunne det ikke være sant. Hvis kirken forkynte nåde, kunne han forhandle om alt annet.

LES OGSÅ: Stolte fordommer

Biskopene sov

Det går for seg i Wittenberg, akkurat nå. Turister, naturligvis. Og forskning og fremtidsutsikter drøftes ved lærestedene i byen hvor det henger plaketter på veggene langs gaten­ – «her bodde Lucas Cranach (reformasjonens ­«hoffmaler»), her Philip Melanchton (som tenkte klart og lagde systemer av Martin Luthers uredigerte og spontane trosteser), her salmedikteren Paul Gerhardt.

Og et steinkast unna er det anlagt en 500-årshage, trær fra hele verden (to fra Norge!) som er plantet for å anskueliggjøre Luthers ord om at «selv om jeg visste at jeg skulle dø i morgen, ville jeg likevel plante et epletre i dag». Leit, men han sa ikke det heller, det er blitt til underveis. Han kunne ha sagt det ... men hagen­ er pen.

Visst var Luther en alvorsmann, det vet vi. Men det skal heller ikke mye fantasi til for å skjønne at han hygget seg med ordlyden da han skrev sin ellevte tese: «Talen om å forvandle kirkelig bot til straff i skjærsilden er et ugrasfrø, som må være sådd mens biskopene sov».

Slikt språk overlever.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter