Nyheter

‘Islamisme er politisk ideologi’

Islamisme er ikke religion, men ideologi. Ideologien har likevel noe med religionen å gjøre. Men hva?

'Dette har ikke noe med islam å gjøre», sier mange muslimer når Den islamske staten eller andre islamister gjennomfører terroraksjoner. Islamistene på sin side hevder at de står for det sanne islam, og såkalte islamkritikere gir dem rett i det.

Ingen av disse påstandene stemmer med virkeligheten, er en noenlunde samstemt konklusjon i den ferske boken Islamisme som ideologi og utfordring, der en rekke norske og noen utenlandske forskere bidrar.

De er enige om at islamisme er en politisk ideologi, og altså ikke identisk med religionen islam. Men det er altså en sammenheng mellom islamisme og islam. Hvordan det skal forstås, er det nyanser mellom forfatterne om.

Ideologi

Bernt Hagtvedt (som presenterte sitt syn i en kronikk i Vårt Land 31. mars) legger vekt på det ideologiske når han sammenligner islamismen med nazismen. Men han mener også å se en årsak til islamismen i den todeling mellom troende og vantro som ligger i alle monoteistiske religioner – det vil si ikke bare islam.

Mehdi Mozaffari (som ble omfattende presentert i Vårt Land 9. desember 2013) definerer også islamismen som en ideologi, men som en religiøst basert ideologi. Og han legger mer vekt på dens spesifikt islamske røtter.

LES OGSÅ: Kan islamismen stanses?

– På den ene side er det ubestridelig at islamismen næres av visse islamske kilder, som går langt tilbake i historien og helt til Muhammeds regjeringsperiode i Medina. På den annen side finnes det uendelig mange varianter av islam både historisk og i vår tid, skriver Mozaffari.

Historikeren Halvor Tjønn legger enda større vekt på profeten Muhammeds eksempel kombinert med de delene av Koranen som stammer fra Medina-tiden. Han mener at islamistene kan støtte seg til en tolkingstradisjon som gjør profetens hellige krig mot de vantro til et mønster til etterfølgelse også i dag.

Totalitær

Noen definerer ­islamisme som et program for at islam skal ha politiske konsekvenser. Øystein Sørensen, som er en av redaktørene for boken, reserverer seg mot en så vid tolkning av islamisme.

«Islamisme er en politisk ideologi basert på en intolerant, puritansk og holistisk tolkning av islam», er hans definisjon.

Han skisserer flere karaktertrekk ved islamismen: Islamismen har som mål et rent og fullkomment islamsk samfunn som styres etter de guddommelige sharialover.

LES OGSÅ: Muhammed og Jesus

Den forkaster vestlige sekulære verdier og vil bekjempe all vestlig innflytelse i den muslimske verden. Den er også fiendtlig til muslimer med en annen tolkning av islam.

Innenfor denne definisjonen skjelner han mellom de som vil bruke voldelige midler, og de som holder seg til ikke-voldelig kamp – inkludert ­demokratiske metoder – for å nå målet.

Islamismen er totalitær, sier Sørensen. Islamistene mener de representerer sannheten, og at alle som er uenige, må nedkjempes.

– Man ønsker å kontrollere alle fasetter av menneskeliv og samfunn. Man er ikke fornøyd med å kontrollere menneskers atferd, men vil også kontrollere deres sinn. Bruk av vold er et spørsmål om hva som er hensiktsmessig fordi målet er så stort og opphøyet at ethvert virkemiddel er akseptabelt, skriver han.

Moderne

Sørensen framhever at islamismen er en moderne foreteelse, som oppsto for mindre enn hundre år siden.

– Islamismen er et produkt av det moderne på flere måter. Den baserer sin virksomhet på moderne teknologi, særlig hva angår våpen og kommunikasjon. Den legger stor vekt på massemobilisering, i motsetning til førmoderne autoritære regimer, skriver Sørensen, og mener at islamismen er inspirert av totalitære bevegelser som fascismen og kommunismen.

LES OGSÅ: Islamismens lærefader

Islamisme oppfatter seg selv som islam, og de islamske hellige skrifter og tradisjoner åpner for denne tolkningen, mener Sørensen. På den annen side er dette bare en av de mange mulige tolkninger av islam. Islamisme er derfor ikke identisk med islam.

Muslimsk krise.

Islamismen må forstås som en av løsningene på en krise hele den muslimske verden står overfor, mener det britiske historikeren Roger Griffin.

– Det som stikker seg ut, uavhengig av hvilken kilde man går til, er at tradisjonell islam gjennomgår en dyp og langvarig krise under den økende påvirkningen fra en globaliserende sekularisering, en krise som på lang sikt kan være en reell trussel mot islam som en levende tro og en eksistensielt effektiv kultur og levemåte, skriver Griffin.

Han skisserer seks ulike svar muslimer gir på denne krisen. Noen løser den med privatisering av troen. Man skiller mellom familien – der islamske normer fortsatt gjelder – og samfunnet for øvrig.

– Dette er normalsituasjonen for de mange millioner diaspora-muslimene, såvel som for medlemmene i mange andre religiøse og etniske felleskap som lever i de pluralistiske, vestlige demokratiene, skriver han. En slik islam er sett utenfra moderat – og kan kanskje lede til en sekularisering tilsvarende den som har skjedd med kristendommen.

En variant av privatiseringen finner man i den muslimske verdens mange sekulære og autoritære stater, som Egypt, Saddam Husseins Irak og Assads Syria. Islam får en plass i samfunnet, men er underlagt statens kontroll.

Humanisering

Et helt annet svar på krisen gir de muslimer som vil innføre et skille mellom religion og stat og basere seg på menneskerettighetene. De begrunner det ut fra islamsk teologi, særlig da koranversene fra Mekka-perioden. Deres løsning er en modernisering og humanisering av islam. Griffin er ikke optimistisk på deres vegne.

– De som måtte være optimister ved utsikten til at islams Mekka-ansikt vil overvinne den dypt inngrodde Medina-utgaven, bør huske at islam i sin barndom måtte konfrontere religiøs pluralisme og sameksistens, og ikke den langt mer krevende oppgaven å overleve som et spredt kontinent av brennende tro i et hav av sekularitet, skriver han.

LES OGSÅ: Hva sier Koranen?

Ingen av disse løsningene fører til religiøst begrunnet vold. Islamistene vil mene at de representerer et svik mot det sanne islam. Islamistenes løsning er å slå tilbake og erobre verden.

– Islamisme er et prosjekt som ikke bare vil bevare den muslimske hellige overbygningen, men påtvinge den som eneste løsning for hele menneskeheten, skriver Griffin.

Denne islamismen finnes i to varianter. Den ene vil etablere islamske stater – gjennom demokratiske valg eller andre midler – som skal bevare islam i sin del av verden og med tiden være brohoder for å vinne verden for islam. Da blir statsmakten viktig. Iran er et eksempel på det.

Terror

Den mer aktivistiske varianten vil føre hellig krig mot Vesten gjennom terrorhandlinger som kan skape frykt. De satser ikke på statsmakten, men på elitegrupper av krigere som går foran, omtrent som marxist-leninistene. De har omdefinert begrepet jihad, som opprinnelig betydde streben på veien til Gud, eventuelt krigføring etter nøye bestemte kriterier – til en revolusjonær kamp med terror som våpen.

Griffin ser klare paralleller mellom islamisme, leninisme, fascisme og revolusjonær anarkisme, og ser derfor islamismen som en moderne bevegelse. Samtidig trekker den veksler på klassisk islamsk fundamentalisme på en måte som skiller den fra disse politiske ideologiene.

– Selv om fremmedartede elementer helt opplagt eksisterer i islamisme, er det kort sagt kanskje for fristende for islamofile å demonisere den som en pervertering av sann islam og avfeie mange overbevisninger som har sin rot i den klassiske islamske tradisjonen, særlig fra Medina-fasen, som moderne villfarelser, skriver Griffin. Han ser islamismen som en hybrid mellom en særlig krigersk variant av islamsk fundamentalisme og ulike elementer av vestlig ideologi.

Også Griffin skjelner altså mellom islamisme og islam, og sier at de fleste muslimer har valgt andre løsninger på islams krise enn den voldelige islamismen.

Sympati

Men hvor mange islamister er det, og hvor klart er skillet mellom moderate muslimer og islamister? Den danske forskeren Fredrik Stjernfeldt mener islamistene og en del moderate muslimer deler mange forestillinger.

Stjernfeldt gjennomgår spørreundersøkelser utført i Europa. De viser at under ti prosent av muslimene i Europa støtter islamistenes terrorhandlinger. Men det er et stort mindretall – i noen tilfeller opp mot 50 prosent – som deler mange av islamistenes fundamentalistiske oppfatninger.

– Den gode nyheten er at det er et mindretall av europeiske muslimer som har synspunkter som kan karakteriseres som fundamentalistiske eller islamistiske. Den dårlige nyheten er dette mindretallet ikke er lite, men derimot temmelig stort. Med cirka 20 millioner europeiske muslimer vil det bety i det minste fem millioner islamister, skriver Stjernfeldt, som kaller dette den sympati-sump som det lille mindretall av terrorister kan bevege seg i.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter