Flere sprer asken

– Det var et ønske som pappa hadde. Han hadde ikke noen tanker rundt seremonien eller gravferden ellers, men å spre asken, det ville han at vi skulle gjøre, sier Marte Heian Engdal.

Da faren hennes døde av kreft i 2012 bestemte familien seg for at farens siste ønske skulle respekteres. Da sommeren kom gikk de sammen opp i fjellheimen for å spre asken der.

– Som liten syntes jeg det hørtes makabert ut, men da pappa døde, og han døde fort og motvillig, så ble det viktig å gjøre det lille vi viste at var viktig for ham. Vi diskuterte det aldri, vi bare visste at det måtte vi gjøre.

LES MER: Nedgravd i søknader om askespredning

Økende trend

De siste årene har stadig flere gjort som familien til Heian Engdal. Den norske kirke sin kremasjonsstatistikk for 2015 viser at antallet urner som utleveres til askespredning fortsetter å øke.

I fjor ble 438 urner utlevert for askespredning. Statistikken omfatter alle bisettelser, også de ikke-kristelige.

LES MER: Gravlegging mer populært enn kremasjon

Religiøst mangfold

Preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, synes det er vanskelig å skulle tolke tallene.

– Det er nærliggende å tolke økningen, som ikke er særlig stor, som uttrykk for at vi har fått et større religiøst mangfold i samfunnet vårt. Det fremgår ikke hvilket livssyn eller tro disse avdøde har tilhørt, men vi vet at samfunnet vårt er mer sammensatt i dag enn for bare noen år siden, sier Byfuglien.

Hun forteller at det for noen prester oppleves som vanskelig å skulle gjøre tjeneste i gravferder der asken blir spredt etter kremasjon. Kirkemøtet i 2012 vedtok derfor å tillate kirkelig deltakelse i gravferder som resulterte i askespredning, men samtidig gi prester mulighet til å reservere seg.

Vedtaket ble tatt på bakgrunn av en uttalelse fra Bispemøtet om at askespredning ikke er uforenelig med den kristne troen.

– Det er svært sjelden at prester får denne forespørselen, men reservasjonsmuligheten handler om å ha respekt for de ulike synspunktene. Uansett er det viktig at de prestene som medvirker ved askespredning, er tydelige på kirkens tro på legemets oppstandelse.

LES MER: Varmer opp kapell med døde kropper

Kommunikasjon

En av dem som har benyttet seg av reservasjonsretten er sokneprest i Oppdal, Arne Aspeland.

– Det handler om hvilket budskap det er vi ønsker å kommunisere, sier han.

I mars 2015 valgte han å avstå fra å lede en gravferd hvor han visste at familien ønsket å spre asken.

– For meg var det viktig å reservere meg mot den bisettelsen. Det går imot det oppstandelseshåpet som jeg ønsker å formidle gjennom en kristelig gravferd. Mye av tankegodset bak askespredningen kommer av at man tror at man bare blir til jord, og så er det ikke noe mer.

Aspeland understreker at han ikke mener alt håp om oppstandelse er ute for dem som sprer asken, men at kirken må være konsekvent i hva den kommuniserer. Han tror også mange pårørende undervurderer betydningen av å ha en grav de kan besøke.

– Det er viktig for sorgarbeidet å ha et sted hvor man kan minnes den døde. Ofte kan en familie være delt i spørsmålet om askespredning, og da kan det oppleves sårt for dem som ønsket seg en grav å bli fratatt den muligheten.

LES MER: Gjør de døde til diamanter

Minnes overalt

For Marte Heian Engdal har mangelen på en grav aldri vært et problem.

– Det å ha spredt pappa i fjellet har gitt meg en mulighet til å ta den dialogen og tankeutvekslingen som mange har med sine døde, ikke bare ved graven, men overalt. Når jeg er på tur og går i fjellet er jeg på en arena hvor tankene fort går til ham.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!