Flere går i graven uten seremoni

Ikke alle ønsker blomster, salmesang og minnetaler når deres nærmeste går bort. En økende andel pårørende velger i stedet å kjøre den avdøde rett til krematoriet uten å arrangere en begravelsesseremoni.

I Sverige ble 5 prosent av alle som døde i 2015 gravlagt uten seremoni. Ved årtusenskiftet var tallet 2 prosent. I Danmark finnes ikke konkrete tall, men Kristeligt Dagblad har snakket med flere danske begravelsesbyråer som bekrefter at etterspørselen etter denne typen gravferder øker.

Lett på nett

I Norge finnes det heller ingen opptelling. Gunnar Hammersmark, som er direktør for Virke Gravferd, ser ikke samme utvikling i Norge som i Sverige og Danmark, men anslår at det gjelder rundt fem prosent av de som gravlegges her hjemme.

Han tror en av årsakene er at svenske og danske byråer har nettjenester med ferdige pakkeløsninger. Her tilbys gjerne fire typer begravelser: Seremoniløs, enkel, standard eller påkostet. Hammersmark mener det er en dårlig løsning.

– En seremoniløs gravferd skal ikke framstilles som en naturlig ting å gjøre, mener han.

Han tror nettjenester vil bli mer vanlig her hjemme, siden den nye generasjonen pårørende er vant til å kjøpe alle typer tjenester på nettet.

– Begravelse er en vare vi kjøper i snitt to ganger i livet. Vi ser at mange bruker nettet til å søke informasjon, blant annet om pris.

LES OGSÅ: Flere ønsker grav uten stell

Begravelseskirke

I Norge blir fortsatt de fleste av oss gravlagt i en kirkelig seremoni. I 2015 gjaldt det 90,4 prosent av de døde, ifølge tall fra SSB.

Den norske kirke er de siste tiårene langt på vei blitt en begravelseskirke, sier Dag Øistein Endsjø, professor og religionsforsker ved Universitetet i Oslo.

– Hvis flere velger bort begravelsen, vil det bli et problem for Den norske kirke. Veldig mange har blitt værende som medlemmer nærmest for sikkerhets skyld, selv om de verken har giftet seg eller døpt barna sine der.

Endsjø tror kirken er i ferd med å miste grepet fordi folk større grad vil ha regi over seremonien.

– Vi har blant annet sett at det kan bli konflikt når prestene ikke ønsker mindre kristne sangtekster i en begravelse.

LES OGSÅ: Norsk firma vil gjøre asken fra døde nordmenn om til trær.

Ikke billigere

Hvis du er medlem i Den norske kirke, vil du ha tilgang på kirke, prest og organist uten at det koster noe. Kiste, kremasjon og transport må du uansett betale for. Dermed vil ikke en begravelse uten seremoni nødvendigvis koste mindre, understreker Hammersmark.

– Det er en misoppfatning at folk uten penger må nøye seg med en seremoniløs gravferd. I Norge finnes også støtteordninger som skal sørge for at alle får en verdig begravelse.

Brutte familierelasjoner er en annen årsak til at noen ikke ønsker en seremoni. Hvis du ikke har snakket med faren din på fem år, kan det være enklere å kjøre ham rett til krematoriet enn å arrangere en begravelse.

– I noen tilfeller kan konflikter innad i familier gjøre at det faktisk er den beste løsningen, sier Hammersmark.

Dag Øistein Endsjø tror dessuten det kan være enklere å droppe seremonien dersom alternativet er en gravferd med nærmest tom kirke eller veldig perifere mennesker til stede.

– Noen føler nok at seremonien er et ork, enten fordi ikke vil dele sorgen eller forholde seg til den avdøde.

LES OGSÅ: Anne Alvestad Berglund valgte å slette graven til sønnen Bendik

Ritual

Likevel tror ikke Endsjø at seremoniløse begravelser vil bli særlig utbredt i Norge.

– Begravelsen er det siste store livsritualet, og kanskje den eneste store seremonien de aller fleste av oss har igjen, sier Endsjø.

– Gravferden er en overgangsseremoni. I kristen sammenheng bekrefter den at den døde kan gjenoppstå. Men den fyller også mange menneskelige behov, der familien kan ta avskjed med sine og vise respekt og kjærlighet.

Hammersmark tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi vanner ut gravferdstradisjonene.

– Begravelsesbyråene må ikke bli et renovasjonsvesen. Hvis oppgavene består av å frakte en død person til et gravsted, uten annonse eller seremoni, kan det hindre andre å vise respekt når noen har gått bort.