Hun er domkantor for hovedstad, kongehus og Storting i 70 prosent stilling. I tillegg er hun førsteamanuensis med ansvar for utdanning av korutdanningen på Musikkhøgskolen i 50 prosent. Men allerede som 28-åring kapret hun jobben som domkantor i selveste Nidarosdomen. Noe av det hun setter pris på i Oslo domkirke er de åpne dørene og den sterke bevisstheten om at kirken også har et konsertliv.
Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge: Maktkartet.no.
På vår liste over de 100 mektigste står domkantor Vivianne Sydnes. Les begrunnelsen her.
I Oslo domkirke skal du høre god musikk. Jeg tenker det er en del av en livstolkning for mange.
– Vivianne Sydnes
LES OGSÅ: Skal kirkemusikk være populær eller tradisjon?
Språk og toneart.
– Å møte mennesker med størst mulig åpenhet er en inspirerende tanke. Det handler både om språk og om toneart. I domkirken er man seg bevisst også at den har et konsertliv, og at kulturen har en egenverdi. I kirken skal folk kunne få møte det hellige, kunsten og seg selv. Det å kunne legge vekk mobilen og få et slikt møte der du blir åpen for tro og tanker om livets spørsmål er det sentrale, sier hun.
– Hva er ellers forskjellen på Nidarosdomen og Oslo domkirke?
– Nidarosdomen er mer alene i sentrum. Det er lett å samarbeide med symfoniorkester og andre kor i byen. Alle forholder seg til Nidarosdomen. I Oslo er forholdene større og mulighetene flere. Kunstnerisk står jeg noe friere her, og mulighetene er større. Vi har nattåpen kirke. Vi har mange konsertgjengere, og selv på Kristi Himmelfartsdag er det 150 mennesker på gudstjenesten.
KOMMENTAR: Det finnes ikke kirkemusikk
Dekker behov.
– Hva er din makt og innflytelse?
– Som dirigent er det jeg som bestemmer. Det er imidlertid en maktposisjon som ikke strekker seg ut i livssynssamfunnet. Min rolle er knyttet til ansvaret for å forvalte en tradisjon og for nyskaping. Ansvaret er også å imøtekomme dem som kommer til kirken slik at de skjønner at her får de noe de trenger. Men ved mitt valg av repertoar, er jeg nok med på å påvirke hva som er «høyverdig» kirkemusikk. Oslo domkor får også store bevilgninger fra Kulturrådet, som stor sett går til musikerhonorarer. Det ligger ansvar og makt i forvaltningen av disse ressursene, sier hun.
– Kvalitet er avgjørende, men det har også med å utforske både sjangre og samarbeidsarenaer. Å samarbeide med Ultima og Kirkemusikkfestivalen gjør at vi knytter til oss flere.
LES OGSÅ: – Kirken glemte barnekorene i milliardsatsing
Før var jeg gjerne omtalt som datter av min far. Etter at jeg ble domkantor i Nidarosdomen, ble det i økende grad omvendt.
– Vivianne Sydnes
Synlig posisjon.
Hun fascineres av spennet mellom det å velge musikk til fordypning i en kirkelig høytid på den ene siden til det å samarbeide så langt ut som mulig og åpne for dem som aldri har vært i kirken før og tenker at de ikke er velkomne. Å gjøre kirken åpen for dem er utfordrende.
– Om jeg ikke har makt, så har jeg en posisjon som er synlig i en videre forstand fordi mange flere kommer og ser og hører hva jeg gjør.
På Musikkhøgskolen har hun makt til å påvirke studenter som hun underviser i direksjon. Hun underviser også alle kirkemusikerstudentene i dirigering.
LES OGSÅ: – Kirkemusikken må sprenge grenser, ikke følge massekulturen
Sjokk og sorg.
Ved de store anledningene har Oslo domkirke gitt både sorg og fest en musikalsk og liturgisk uttrykk.
– Det er jobben min å sørge for at musikken uttrykker innholdet i seremonien og det ordene ikke kan si. I 22. juligudstjeneste er det viktig å gjøre det slik at folk kan få hjelp til å leve videre, sier hun.
Sist høst hadde domkoret øvet inn en messe av pariseren Francis Poulenc til en høymessesøndag. Kvelden før smalt bombene i Paris.
– Det må vi forholde oss til en søndag morgen. Å ha fransk mellomkrigsmusikk som et bærende element i gudstjenesten var en gave akkurat da, sier Sydnes.
– Det musikalske er alltid viktig. I Oslo domkirke skal du høre god musikk. Jeg tenker det er en del av en livstolkning for mange. Det skal være bra.
LES OGSÅ: Vårt Land har kartlagt hvem som har makt og innflytelse i tros- og livssynslandskapet. Se maktkartet her.
Familiemakt.
– I hvilken grad er det en utfordring at du er på samme maktoversikt som din far, kirkerådsdirektør Jens Petter Johnsen?
– Det er ikke vanskelig. Før var jeg gjerne omtalt som datter av min far. Etter at jeg ble domkantor i Nidarosdomen, ble det i økende grad omvendt, forteller hun.
