Religion

Der like barn 
leder best

Toppledelsen i Norges største misjonskonsern er 
samkjørt. På alle måter.

Morgendisen hviler fortsatt over Spydebergs vidstrakte åkre i det øyeblikket Espen Ottosen åpner garasjeporten. Han er en av landets mest markante kristenkonservative røster, informasjons­lederen i Norsk Luthersk Misjonssamband.

– Privat er han også en sterk forvarer av eldre Volvoer, røper sjefen hans, Øyvind Åsland, som vi plukker opp noen få minutter senere.

Vi er på vei fra Indre Østfold til Sinsen i Oslo, og det er en helt vanlig morgen for toppledelsen i NLM.

Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge: Maktkartet.no.

På vår liste over de 100 mektigste står toppledelsen i Norsk Luthersk Misjonssamband. Les begrunnelsen her.

Misjonsbygda

– Er det her i bilen alt avgjøres i NLM?

– Vi har faktisk snakket seriøst sammen i ledergruppa om at dette ikke kan være stedet for å ta beslutninger, sier general­sekretær Øyvind Åsland.

Det hindrer dem ikke fra å snakke om ting. Alt mulig. I dag skal vi snakke om det spesielle ved å ha makt i en religiøs ­organisasjon. For i en av landets største frivillige organisasjoner, deler lederne mer enn kontorplass. De er på samme alder. De har studert sammen. Og de ­kjører sammen til jobb.

Ikke akkurat mangfold i styre og ledelse – men å være «gutta på tur» har klare fordeler, ifølge Ottosen.

– Når jeg har vært på reise for NLM, får jeg gjerne spilt inn ting vi må ta tak i. Da vil det være naturlig for meg å nevne det i bilen. Det hender også at vi får telefoner på vei hjem, og da er det praktisk å ha kollegaen rett ved siden av. Jeg vet at jeg flere ganger har sagt til journalister at «det skal jeg nevne for Øyvind», sier Ottosen og humrer.


– Det kan være mer sårbart med teologisk uenighet, fordi ­
det dypest sett handler om «hvem forstår Gud rett».

Espen Ottosen


Lokalmakt

Idet vi svinger ut på motorveien ved misjonshuset i Knapstad, ser vi også grunnen til at de har havnet i samme bil: Indre Østfold har aktive bedehus og misjonsforeninger. Sammen med lommebokvennlige boligpriser, har dette gjort området til favoritten for misjonærer som skal vende hjem til Norge:

– Jeg kom blakk fra Kenya og trengte et sted som ikke var altfor langt fra Oslo. Så kjente jeg godt Espen og Hjalmar fra før. Da var dette alternativet, sier Åsland.

Hjalmar er Hjalmar Bø, utenlandsssjefen. Han sitter også i ­ledergruppen, og pleier også å sitte på i bilen. Det gjør også regionlederen Morten Egeland, som er eneste ur-østfolding. Han ­hører til Egelandslekten, et nav i det lokale bedehusmiljøet.

LES OGSÅ: Før ble Vivianne Sydnes omtalt som datter av sin far, nå er det omvendt

Og det er nettopp i slike lokale miljø, at makten ligger i NLM, mener Øyvind Åsland. Organisasjonen har røtter tilbake til 1800-tallet, da et aktivt lekfolk engasjerte seg for å spre evangeliet. De hadde et kall, og slike mennesker er fortsatt NLMs viktigste ressurs, sier han.

Hva gjør det spesielt å lede en misjonsorganisasjon?

– Mennesker med en sterk ­indre drivkraft er en enorm ­kapital. Du behøver ikke bruke pisk for å få folk til å engasjere seg. Samtidig kan det være krevende å lede i de situasjonene der folk opplever kall til å gjøre­ noe annet enn den strategien som er lagt. Det kan by på sterke brytninger.

VOLVO: 
Øyvind 
Åsland 
blir plukket opp i Espen 
Ottosens eldre Volvo. Selv fore-trekker 
general-sekretæren franske biler.
VOLVO: 
Øyvind 
Åsland 
blir plukket opp i Espen 
Ottosens eldre Volvo. Selv fore-trekker 
general-sekretæren franske biler.

– Det er få steder der uenigheten kan være så tydelig og direkte­ som på en misjonærkonferanse for eksempel, mene­r Åsland.

Men uenigheten er lettere å t­akle hvis det handler om strategi enn om teologi, tror Ottosen:

– Det kan være mer sårbart med teologisk uenighet, fordi ­
det dypest sett handler om «hvem forstår Gud rett». Men jeg tror det er noe sunt ved at vi tror vi har med Gud å gjøre, fordi mange av de vi skal lede, er mer opptatt av å være lojale mot Gud enn mot oss som er ledere. Det er vi glade for. Selv om det betyr at vi kan møte en annen type motstand enn i andre virksomheter.

Ny friksjon

Med et budsjett på 1,2 milliarder er NLM som en stor norsk bedrift. Det viktigste formålet er å drive med misjon i ­utlandet. Og selv om midlene­ samles inn lokalt, har derfor NLM et sterkere sentralledd enn flere andre misjonsorganisasjoner. Det kanaliserer pengene ­videre. Men de siste årene har det blitt mer friksjon mellom lokale og sentrale maktsentra i organisasjonen, opplever Åsland.

Det handler om den kirkepolitiske utviklingen. Mens de gamle bedehusene og misjonsforeningene var et supplement til Den norske kirke, fungerer mange av NLMs forsamlinger i dag som egne menigheter. Dermed oppstår det hyppigere enn før diskusjoner om hvilke midler som skal forvaltes lokalt og sentralt, forklarer Åsland.

Det er likevel en villet politikk. NLMs mål er å ha 100 forsamlinger innen 2020. At det vokser opp egne menigheter handler derfor både om strategi, og om opposisjon mot utviklingen i Den norske kirke der NLM er blitt et eget trossamfunn.

– Den gamle modellen var at man onsdag kveld gikk på ­bedehuset og søndag formiddag på gudstjeneste i kirken. Dette er ikke lenger like naturlig, sier ­Ottosen og foretar et kjapt filskifte.

LES OGSÅ: 88 år og på makttoppen

Falsk fromhet?

Åsland røper at den bibeltro informasjonssjefen er langt fra like tro mot kjøre­tøyforskrifter som mot ­Bibelen. En gang gikk hele hjulet i oppløsning på veien inn til byen.

– Jeg hadde ikke innsett hvor slitt et sommerdekk var, røper Ottosen.

– Hvor greit er det å snakke om lederambisjoner i religiøse sammenhenger?

– Jeg hører til en generasjon der det ikke var greit å snakke om at du hadde lyst på leder­oppgaver. Men mitt inntrykk er at det er blitt mer stuerent å ha ambisjoner, mener Åsland.

– Men synes vi det er bra? spør Ottosen.

– Jeg synes det. Det er forskjell på spisse albuer og det å si at «her er jeg, jeg har disse kvalifikasjonene». For 30 år siden, hvis noen spurte, ville man bare snakke om sine svake sider. Det ble sett på som for lite fromt å snakke om sine sterke sider. Men dette kunne fort bli et falsk ydmykhetsideal, sier Åsland.

BERYKTET: Filskiftene til Espen Ottosen er ikke like tro mot trafikkforskriftene.
BERYKTET: Filskiftene til Espen Ottosen er ikke like tro mot trafikkforskriftene.

– Hvor gode er religiøse 
grupper på å takle ledere 
som ikke fungerer?

– Jeg tror ikke vi har så mye å skryte av. Det er vanskelig når ledere ikke fungerer. Kalls-­aspektet gjør at det kan bli mer krevende å takle slikt enn ellers i næringslivet. Men jeg tror vi er blitt bedre, i lys av at det er mer åpenhet om våre sterke og svake sider, og fordi vi jobber mer systematisk med dette.


– Jeg synes jo egentlig pendling er pyton. Men jeg kommer til å savne de andre.

Øyvind Åsland


Praktisk

– Føler de andre i ledergruppen at de går glipp av mye fordi de ikke sitter i denne bilen?

– Vi har hatt en grundig sam­tale om det. Vi som kjører sammen, har satt ord på hva vi tenker om det, og de som er «utenfor» har sagt ifra om hva de tenker. Vi har det trivelig og snakker om viktige ting, men vi er jo veldig klar over at vi ikke skal oppføre oss som om vi har snakket ferdig, sier Åsland.

Han spøker med at han likevel snart kommer til å få en aha-opplevelse. For når denne reportasjen står på trykk, har ­Åsland og familien nettopp flyttet til ­Ensjø i Oslo.

– Da blir det Hjalmar og jeg som samkjører oss, humrer ­Ottosen lett truende.

Heretter skal generalsekre­tæren spasere til jobb.

– Jeg synes jo egentlig pendling er pyton. Men jeg kommer til å savne de andre. Vi er jo kamerater som har det trivelig sammen.

Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge: Maktkartet.no.

På vår liste over de 100 mektigste står toppledelsen i Norsk Luthersk Misjonssamband. Les begrunnelsen her.


Fjernt fra et moderne ideal

Dagens ledelsesideal er mangfold. Men i et konservativt miljø kan det motsatte være å foretrekke.

Det forklarer Torger Reve, professor ved Handelshøyskolen BI.

– Fordelen ved å ha ledere med lik bakgrunn er at de kommuniserer godt sammen. De har samme koder, språk og erfaringsbakgrunn. Samtidig vet vi at slike grupper kan bli konserverende og mindre innovative. Og i næringslivet er man i dag redd for dette. Der er det store moteordet mangfold, sier han.

Det handler derfor om å sette­ sammen ledergrupper med spenn i kjønn, alder, bakgrunn, utdanning og nasjonalitet. Det tydeligste eksempelet på trenden, er kravet om 40 prosent kvinneandel i styrer.

– Dette handler jo ikke om at man nødvendigvis liker mangfold. For det kan være mye hyggeligere å være i en gruppe med mennesker som ligner deg selv. Men bedriftene ser at mangfoldet er avgjørende for omstillingsevnen, sier Reve.

Reves spesialfelt er strategi og industriell konkurranseevne. Han har også bakgrunn fra ­diverse verv i Den norske kirke,­ og kjenner derfor den kirke­politiske situasjonen godt. Reve opplever at avstanden mellom Dnk og konservative lekmannsorganisasjoner som NLM er blitt større med årene. Han tror l­edelsesidealene har forsterket trenden.

– Og for en virksomhet som har som oppgave å bevare fremfor å forandre, kan det være en fordel med et lukket lederskap. Samtidig er ikke dette et ideal som alle kristne organisasjoner arbeider etter. Jeg har sittet i en rekke styrer i frivillige organisasjoner, og ser at de i stor grad preges av den samme tenkningen som næringslivet på dette feltet, forklarer Torger Reve.

LES OGSÅ: Slik har vi jobbet med maktkartet

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion