ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Den som graver opp en grav for andre

Graver må graves opp for å få plass til nye. Om 25 år vil det mangle 60.000 gravplasser bare i Bergen.

ANNONSE
ANNONSE

FAKTA: Feste av grav

  • Avdøde har rett på gratis grav i bostedskommunen de første 20 årene, som er minimums fredningstid. Dette forutsetter gravlegging i ny grav tilvist av gravplassforvaltningen.
  • En grav kan gjenåpnes og tas i bruk til ny gravlegging tidligst når minimums fredningstid er over og det kun er grove knokler og kisterester igjen i graven.
  • Dersom lokale forhold krever det, skal gravferdsforvaltningen sette en lenger fredningstid for å sikre tilstrekkelig nedbrytning av levningene.
  • Etter 20 år kan en såkalt fester betale for leie av graven dersom det er ønskelig å opprettholde den. Da betales det vanligvis for 5, 10 eller 15 år av gangen til gravferdsmyndigheten.
  • Når det er gått 60 år etter siste gravlegging, kan gravfestet ikke fornyes uten spesielt samtykke.
  • Bare en person kan stå som fester av en grav, og ingen kan gravlegges der uten festers samtykke.
  • Når festeren dør, går dennes rett over til ektefelle eller nærmeste slekt i opp- eller nedadstigende linje. Det bør diskuteres på forhånd i familien hvem som skal stå som fester for å unngå uklarhet om bruken av gravstedet.
  • I en kistegrav kan det være plass til to kister som blir begravet i høyden. Deretter kan man legge urner i samme grav. Det er plass til mellom 6 -8 urner.
  • Kilde: KA/kirken.no
Nyhet

– Vi er avhengig av å bruke graver om igjen for å gi plass til alle, sier gravplassrådgiver Åse Skrøvset.

Hvert år dør om lag 40.000 mennesker i Norge. For å få plass, er gjenåpning av graver en utbredt praksis.

Omtrent halvparten av dem som gravlegges blir lagt i en grav som har vært benyttet før.

– Hvis man ikke skulle gjenbruke graver, ville man stadig beslaglegge nye arealer. Særlig kistegraver krever stor plass.

LES MER: – Oppgraving bryter vår kulturelle norm

Mangelvare i Bergen

Det bekrefter Inghild Hareide Hansen, gravplassjef i Bergen og styreleder i Norsk forening for kirkegårdskultur.

– Vi har vært tvunget til å gjenåpne graver i Bergen på grunn av plassmangel. Men det er en del av hverdagen, og ikke noe ekstraordinært.

Gravplasser er gratis de første 20 årene. Etter det kan etterlatte velge om de vil betale for å beholde graven.

Det koster et par hundrelapper i året.

Noen av gravlundene i vestlandsbyen vil bli fulle innen et par år.

– Umiddelbart står vi ikke overfor stor mangel, men vi vil ha bruk for mange flere graver i 2040. Vi har beregnet at vi vil mangle opptil 60.000 gravplasser om 25 år, sier Hansen.

LES OGSÅ: Hundretusener av lik vil ikke råtne

Praksisen vil bestå

I tiden fremover vil det bli enda vanligere å gjenbruke graver, tror Skrøvset.

– Vi vil se en økning av gjenåpning av graver. Ved nye gravplasser er man bevisst på å lage gode dreneringsforhold og legge til rette for nedbryting av lik, nettopp med tanke på gjenbruk – det er normen. I tillegg kremeres flere, og det er mindre problematisk å gjenbruke urnegraver.

LES OGSÅ: Bare mennene begraver de døde

Av jord skal du bli?

– Noen ganger må den stå på i flere dager for å fjerne tjukke lag med tele i jorda, sier Søren Jakobsen, gravferdsarbeider ved Vestre Gravlund i Oslo.

Han snakker om et stort varmeapparat av stål, som han la over graven før han gikk hjem for helgen, fredagen før.

Takket være stålapparatet ryker det nå varmt av graven denne kalde vintermorgenen.


Jeg tror få nordmenn vet at det drives gjenbruk av graver. Døden er noe man ikke snakker om.

– Helge Klingberg, pensjonert kirkegårdsrådgiver


For 23 år siden, i 1992, tok noen et siste farvel med personen som ligger gravlagt noen meter under bakken. Nå er tiden inne for å gjøre plass til en annen som har dødd.

Med andre ord er det en helt vanlig dag på jobben for Jakobsen og hans to kolleger i Gravferdsetaten, Eskil Rognehaug og Glenn Larsen.

365386_NP.jpg

Rognehaug fører gravemaskinen kontrollert ned i jorda. Det øverste laget er fritt for kisterester og levninger, men lengre ned er det umulig å si hva graverne kommer til å finne.

Ved enkelte gravlunder består jorda av mye leire, og da er sjansen stor for at liket er nokså inntakt, selv 20 år etter.

– Hvor mye og hvor fort lik og kiste brytes ned, avhenger av jordsmonnet. Her er det trær i nærheten, og mange røtter. De fører med seg oksygen til graven, noe som gjør nedbrytingen av liket mulig. Så om det dukker opp likrester her, aner vi ikke, sier Larsen.

LES OGSÅ: Dette er den nye gravtrenden

Ikke rukket å råtne

Jakobsen bruker en hakke som han roter rundt med i jordhaugen som gravemaskinen har lagt på en tilhenger. En knokkel kommer til syne. Han griper tak i den og legger den på en matte ved siden av graven.

Haugen av levninger vokser, fra et par lårbein til tøystykker og flere bein. Et par hvite plasthåndtak fra kisten dukker opp sammen med et plastikkors som Jakobsen luker ut av jordhaugen.

– Dette er dagligdags. Folk dør, og folk skal ned i jorda, sier Larsen.

Mange vet ikke

Men selv om det er dagligdags for gravlundsarbeidere, tror Helge Klingberg at mange nordmenn ikke kjenner til det norske gravsystemet.

Han er pensjonert kirkegårdsrådgiver og en av dem som kjenner norske gravlunder best.

– Jeg har levd mesteparten av livet mitt på kirkegården. Jeg tror få nordmenn vet at det drives gjenbruk av graver. Døden er noe man ikke snakker om, og mange forholder seg ikke til døden før de absolutt må, sier Klingberg.

Geografisk skille

Gjenbruken av graver skjer oftest innad i familier, men det er også en del gjenbruk når folk ikke ønsker å betale for gravsteder.

I Nord-Norge er det imidlertid ikke like vanlig å gjenbruke graver som ellers i landet. Klingberg tror dette skyldes noe som ligger dypt i folkesjelen.

– Det heter om nordlendingene at dersom de var heldige å få en grav på land og ikke ble borte på havet, så skulle de ha graven så lenge de kunne – til evig tid.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

På Østlandet har tanken vært en helt annen, mener Klingberg.

– Det er gjevt for østlendinger å bli gravlagt i slektens gravsted, men slike tradisjoner er i ferd med å gå i oppløsning, fordi folk flytter mer enn før. Det å bli gravlagt i bestefars grav er ikke noe selvsagt, for du bor plutselig i Kristiansund og ikke i Kristiansand.

Glade i gravsteinene

Det er også Åse Skrøvsets erfaring.

– I Nord-Norge reagerer folk litt på at graver brukes om igjen, og det er heller ikke like vanlig praksis. Men det er en sammensatt problemstilling. Reaksjonen er like ofte knyttet til at gamle gravminner blir fjernet, som at graven blir brukt på nytt. Særlig i Bygde-Norge har mange en eierfølelse til kirkegården sin, sier Skrøvset.


For mange er det også ønskelig å gravlegges med familiemedlemmer. For etterlatte er det viktig å samle sine kjære.

– Inghild Hareide Hansen, gravsjef i Bergen


Gravsjefen i Bergen, Inghild Hareide Hansen, kjenner ikke til at folk reagerer på at graver åpnes og brukes på ny.

– Men jeg tror mange ikke er klar over det eller ønsker å stille spørsmål ved det. Bestemmelser i Gravferdsloven gjør at graven ikke kan benyttes på ny dersom det er mer enn grove knokler og kisterester igjen. Dermed blir det en viss normalitet over det.

Hvorfor ønsker familier å bruke graver om igjen?

– Man slipper å kjøpe ny gravstein og kan heller føre opp et navn i tillegg. For mange er det også ønskelig å gravlegges med familiemedlemmer. For etterlatte er det viktig å samle sine kjære, sier Hansen og legger til:

– Vi ser en svak tendens til at folk i mindre grad beholder gravene, og vi merker det også når vi snakker med folk at det har skjedd en holdningsendring.

Hyppig gjenbruk

Levningene av den ene personen som ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo i 1992, er nå hentet opp. Men denne graven rommer to avdøde. I en standard norsk grav er det plass til to kister, som begraves i etasjer, og det gjør gjerne ektefeller eller andre familiemedlemmer. Den første personen, som ble gravlagt i 1987, ligger enda dypere. Der er det mer leire, og større sjanse for å finne tydeligere levninger.

Gravferdsarbeideren, Søren Jakobsen, luker ut et tøystykke fra jordhaugen.

– Dette ser ut som et buksebein med knoklene av et lårbein inni. Mange ble begravet med syntetiske stoffer, ikke bomull, og da kan klærne holde i årevis, sier Jakobsen.


Det er ikke sikkert alt vi finner er likrester, men vi legger det uansett tilbake i graven

– Glenn Larsen, ansatt i Gravferdsetaten i Oslo


Den som velger å betale for å beholde en grav i mer enn 20 år, kalles for en fester av graven. Festeren av denne graven døde nettopp, og ingen ønsket å ta over som fester. Dermed fristilles graven, og nå trengs den til en ny begravelse.

– Mange velger å betale for graven i årevis gjennom flere generasjoner. Men som regel kommer det til et punkt der de som står igjen ikke kjenner dem som er gravlagt, og da slutter de gjerne å betale, sier Glenn Larsen.

Familiegrav

Hvor ofte åpner dere en grav for å rydde den slik dere har gjort i dag?

Det skjer når familien ønsker å bruke graven igjen, og gjerne når noen andre i familien har dødd, sier Larsen.

På eldre gravlunder er det vanligere å resirkulere graver enn å lage nye.

– Så lenge fredningstiden er utløpt, kan man bruke gravene om og om igjen, sier direktør i Gravferdsetaten Stein Olav Hohle.

Er det slik at alle gravsteinene på kirkegården har noen som betaler festeavgift?

– Nei, det er mange graver som blir stående, selv om festetiden har gått ut og ingen betaler. Her på Vestre gravlund har vi over 1.000 graver som egentlig kunne blitt brukt igjen, men som vi ikke har rukket over. Vi trenger også plass til å lagre gravsteinene i minst seks måneder etter at de er fjernet fra graven, sier Larsen.

Knokkelhaugen ved siden av tilhengeren vokser.

– Der er det en hodeskalle, sier Jakobsen, som tar opp en stor rund, hul skål. Han peker på et hull hvor nakkevirvelen har vært. Nesebein og kjevebein er råtnet bort, men skallen til bakhodet er bevart.

LES OGSÅ: – Jeg har ikke lyst til å jobbe for kirken

Til jord skal du bli

Når begge gravene er tømt legger de håndtakene og plastkorset tilbake i bunnen av graven sammen med knoklene og hodeskallen.

– Det er for å bevare freden og av respekt for graven. Det er ikke sikkert alt vi finner er likrester, men vi legger det uansett tilbake i graven, for å være på den sikre siden, sier Larsen.

Deretter fyller gravferdsarbeiderne på med steinsand som inneholder kalk. Resten av jorda blir til slutt fraktet til et deponi. Gravsteinen skal etter hvert destrueres på et steinknuseri.

– I morgen klokken 10 skal det begraves en ny person her, sier Glenn Larsen.

ANNONSE
Nyhet

– Vi er avhengig av å bruke graver om igjen for å gi plass til alle, sier gravplassrådgiver Åse Skrøvset.

Hvert år dør om lag 40.000 mennesker i Norge. For å få plass, er gjenåpning av graver en utbredt praksis.

Omtrent halvparten av dem som gravlegges blir lagt i en grav som har vært benyttet før.

– Hvis man ikke skulle gjenbruke graver, ville man stadig beslaglegge nye arealer. Særlig kistegraver krever stor plass.

LES MER: – Oppgraving bryter vår kulturelle norm

Mangelvare i Bergen

Det bekrefter Inghild Hareide Hansen, gravplassjef i Bergen og styreleder i Norsk forening for kirkegårdskultur.

– Vi har vært tvunget til å gjenåpne graver i Bergen på grunn av plassmangel. Men det er en del av hverdagen, og ikke noe ekstraordinært.

Gravplasser er gratis de første 20 årene. Etter det kan etterlatte velge om de vil betale for å beholde graven.

Det koster et par hundrelapper i året.

Noen av gravlundene i vestlandsbyen vil bli fulle innen et par år.

– Umiddelbart står vi ikke overfor stor mangel, men vi vil ha bruk for mange flere graver i 2040. Vi har beregnet at vi vil mangle opptil 60.000 gravplasser om 25 år, sier Hansen.

LES OGSÅ: Hundretusener av lik vil ikke råtne

Praksisen vil bestå

I tiden fremover vil det bli enda vanligere å gjenbruke graver, tror Skrøvset.

– Vi vil se en økning av gjenåpning av graver. Ved nye gravplasser er man bevisst på å lage gode dreneringsforhold og legge til rette for nedbryting av lik, nettopp med tanke på gjenbruk – det er normen. I tillegg kremeres flere, og det er mindre problematisk å gjenbruke urnegraver.

LES OGSÅ: Bare mennene begraver de døde

Av jord skal du bli?

– Noen ganger må den stå på i flere dager for å fjerne tjukke lag med tele i jorda, sier Søren Jakobsen, gravferdsarbeider ved Vestre Gravlund i Oslo.

Han snakker om et stort varmeapparat av stål, som han la over graven før han gikk hjem for helgen, fredagen før.

Takket være stålapparatet ryker det nå varmt av graven denne kalde vintermorgenen.


Jeg tror få nordmenn vet at det drives gjenbruk av graver. Døden er noe man ikke snakker om.

– Helge Klingberg, pensjonert kirkegårdsrådgiver


For 23 år siden, i 1992, tok noen et siste farvel med personen som ligger gravlagt noen meter under bakken. Nå er tiden inne for å gjøre plass til en annen som har dødd.

Med andre ord er det en helt vanlig dag på jobben for Jakobsen og hans to kolleger i Gravferdsetaten, Eskil Rognehaug og Glenn Larsen.

365386_NP.jpg

Rognehaug fører gravemaskinen kontrollert ned i jorda. Det øverste laget er fritt for kisterester og levninger, men lengre ned er det umulig å si hva graverne kommer til å finne.

Ved enkelte gravlunder består jorda av mye leire, og da er sjansen stor for at liket er nokså inntakt, selv 20 år etter.

– Hvor mye og hvor fort lik og kiste brytes ned, avhenger av jordsmonnet. Her er det trær i nærheten, og mange røtter. De fører med seg oksygen til graven, noe som gjør nedbrytingen av liket mulig. Så om det dukker opp likrester her, aner vi ikke, sier Larsen.

LES OGSÅ: Dette er den nye gravtrenden

Ikke rukket å råtne

Jakobsen bruker en hakke som han roter rundt med i jordhaugen som gravemaskinen har lagt på en tilhenger. En knokkel kommer til syne. Han griper tak i den og legger den på en matte ved siden av graven.

Haugen av levninger vokser, fra et par lårbein til tøystykker og flere bein. Et par hvite plasthåndtak fra kisten dukker opp sammen med et plastikkors som Jakobsen luker ut av jordhaugen.

– Dette er dagligdags. Folk dør, og folk skal ned i jorda, sier Larsen.

Mange vet ikke

Men selv om det er dagligdags for gravlundsarbeidere, tror Helge Klingberg at mange nordmenn ikke kjenner til det norske gravsystemet.

Han er pensjonert kirkegårdsrådgiver og en av dem som kjenner norske gravlunder best.

– Jeg har levd mesteparten av livet mitt på kirkegården. Jeg tror få nordmenn vet at det drives gjenbruk av graver. Døden er noe man ikke snakker om, og mange forholder seg ikke til døden før de absolutt må, sier Klingberg.

Geografisk skille

Gjenbruken av graver skjer oftest innad i familier, men det er også en del gjenbruk når folk ikke ønsker å betale for gravsteder.

I Nord-Norge er det imidlertid ikke like vanlig å gjenbruke graver som ellers i landet. Klingberg tror dette skyldes noe som ligger dypt i folkesjelen.

– Det heter om nordlendingene at dersom de var heldige å få en grav på land og ikke ble borte på havet, så skulle de ha graven så lenge de kunne – til evig tid.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

På Østlandet har tanken vært en helt annen, mener Klingberg.

– Det er gjevt for østlendinger å bli gravlagt i slektens gravsted, men slike tradisjoner er i ferd med å gå i oppløsning, fordi folk flytter mer enn før. Det å bli gravlagt i bestefars grav er ikke noe selvsagt, for du bor plutselig i Kristiansund og ikke i Kristiansand.

Glade i gravsteinene

Det er også Åse Skrøvsets erfaring.

– I Nord-Norge reagerer folk litt på at graver brukes om igjen, og det er heller ikke like vanlig praksis. Men det er en sammensatt problemstilling. Reaksjonen er like ofte knyttet til at gamle gravminner blir fjernet, som at graven blir brukt på nytt. Særlig i Bygde-Norge har mange en eierfølelse til kirkegården sin, sier Skrøvset.


For mange er det også ønskelig å gravlegges med familiemedlemmer. For etterlatte er det viktig å samle sine kjære.

– Inghild Hareide Hansen, gravsjef i Bergen


Gravsjefen i Bergen, Inghild Hareide Hansen, kjenner ikke til at folk reagerer på at graver åpnes og brukes på ny.

– Men jeg tror mange ikke er klar over det eller ønsker å stille spørsmål ved det. Bestemmelser i Gravferdsloven gjør at graven ikke kan benyttes på ny dersom det er mer enn grove knokler og kisterester igjen. Dermed blir det en viss normalitet over det.

Hvorfor ønsker familier å bruke graver om igjen?

– Man slipper å kjøpe ny gravstein og kan heller føre opp et navn i tillegg. For mange er det også ønskelig å gravlegges med familiemedlemmer. For etterlatte er det viktig å samle sine kjære, sier Hansen og legger til:

– Vi ser en svak tendens til at folk i mindre grad beholder gravene, og vi merker det også når vi snakker med folk at det har skjedd en holdningsendring.

Hyppig gjenbruk

Levningene av den ene personen som ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo i 1992, er nå hentet opp. Men denne graven rommer to avdøde. I en standard norsk grav er det plass til to kister, som begraves i etasjer, og det gjør gjerne ektefeller eller andre familiemedlemmer. Den første personen, som ble gravlagt i 1987, ligger enda dypere. Der er det mer leire, og større sjanse for å finne tydeligere levninger.

Gravferdsarbeideren, Søren Jakobsen, luker ut et tøystykke fra jordhaugen.

– Dette ser ut som et buksebein med knoklene av et lårbein inni. Mange ble begravet med syntetiske stoffer, ikke bomull, og da kan klærne holde i årevis, sier Jakobsen.


Det er ikke sikkert alt vi finner er likrester, men vi legger det uansett tilbake i graven

– Glenn Larsen, ansatt i Gravferdsetaten i Oslo


Den som velger å betale for å beholde en grav i mer enn 20 år, kalles for en fester av graven. Festeren av denne graven døde nettopp, og ingen ønsket å ta over som fester. Dermed fristilles graven, og nå trengs den til en ny begravelse.

– Mange velger å betale for graven i årevis gjennom flere generasjoner. Men som regel kommer det til et punkt der de som står igjen ikke kjenner dem som er gravlagt, og da slutter de gjerne å betale, sier Glenn Larsen.

Familiegrav

Hvor ofte åpner dere en grav for å rydde den slik dere har gjort i dag?

Det skjer når familien ønsker å bruke graven igjen, og gjerne når noen andre i familien har dødd, sier Larsen.

På eldre gravlunder er det vanligere å resirkulere graver enn å lage nye.

– Så lenge fredningstiden er utløpt, kan man bruke gravene om og om igjen, sier direktør i Gravferdsetaten Stein Olav Hohle.

Er det slik at alle gravsteinene på kirkegården har noen som betaler festeavgift?

– Nei, det er mange graver som blir stående, selv om festetiden har gått ut og ingen betaler. Her på Vestre gravlund har vi over 1.000 graver som egentlig kunne blitt brukt igjen, men som vi ikke har rukket over. Vi trenger også plass til å lagre gravsteinene i minst seks måneder etter at de er fjernet fra graven, sier Larsen.

Knokkelhaugen ved siden av tilhengeren vokser.

– Der er det en hodeskalle, sier Jakobsen, som tar opp en stor rund, hul skål. Han peker på et hull hvor nakkevirvelen har vært. Nesebein og kjevebein er råtnet bort, men skallen til bakhodet er bevart.

LES OGSÅ: – Jeg har ikke lyst til å jobbe for kirken

Til jord skal du bli

Når begge gravene er tømt legger de håndtakene og plastkorset tilbake i bunnen av graven sammen med knoklene og hodeskallen.

– Det er for å bevare freden og av respekt for graven. Det er ikke sikkert alt vi finner er likrester, men vi legger det uansett tilbake i graven, for å være på den sikre siden, sier Larsen.

Deretter fyller gravferdsarbeiderne på med steinsand som inneholder kalk. Resten av jorda blir til slutt fraktet til et deponi. Gravsteinen skal etter hvert destrueres på et steinknuseri.

– I morgen klokken 10 skal det begraves en ny person her, sier Glenn Larsen.

ANNONSE

FAKTA: Feste av grav

  • Avdøde har rett på gratis grav i bostedskommunen de første 20 årene, som er minimums fredningstid. Dette forutsetter gravlegging i ny grav tilvist av gravplassforvaltningen.
  • En grav kan gjenåpnes og tas i bruk til ny gravlegging tidligst når minimums fredningstid er over og det kun er grove knokler og kisterester igjen i graven.
  • Dersom lokale forhold krever det, skal gravferdsforvaltningen sette en lenger fredningstid for å sikre tilstrekkelig nedbrytning av levningene.
  • Etter 20 år kan en såkalt fester betale for leie av graven dersom det er ønskelig å opprettholde den. Da betales det vanligvis for 5, 10 eller 15 år av gangen til gravferdsmyndigheten.
  • Når det er gått 60 år etter siste gravlegging, kan gravfestet ikke fornyes uten spesielt samtykke.
  • Bare en person kan stå som fester av en grav, og ingen kan gravlegges der uten festers samtykke.
  • Når festeren dør, går dennes rett over til ektefelle eller nærmeste slekt i opp- eller nedadstigende linje. Det bør diskuteres på forhånd i familien hvem som skal stå som fester for å unngå uklarhet om bruken av gravstedet.
  • I en kistegrav kan det være plass til to kister som blir begravet i høyden. Deretter kan man legge urner i samme grav. Det er plass til mellom 6 -8 urner.
  • Kilde: KA/kirken.no