Barna arver 
mor og fars engasjement

– Det er viktig å prøve å gi det man har. Nå er jeg i en periode av livet der jeg har veldig mye å gi, sier Luzmira Ordenes, som fire timer hver uke jobber frivillig ved Aksept, Kirkens Bymisjons hivsenter i Oslo.

Sammen med en gjeng med andre frivillige og brukere av hivsenteret, står hun og steker vafler for harde livet. Innen senterets tradisjonsrike midtsommerfest åpner om noen timer, skal 50 ­liters vaffelrøre stekes.

Mer fornøyd

Selv er ikke Ordenes troende, men forteller at mange av hennes medfrivillige er det. Sånn sett er hun ikke overrasket over funnene fra en fersk rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, som ble lansert i går. Rapporten, som har undersøkt hvorfor nordmenn motiveres til å jobbe som frivillige, har blant annet funnet flere forskjeller mellom de som engasjerer seg i religions- og livssynsorganisasjoner og andre typer organisasjoner.

LES OGSÅ: Få nordmenn er CV-ryttere

Forskerne fant at:

• Religions- og livssynsorganisasjoner har de mest tilfredse og engasjerte frivillige.
• Frivillige i disse organisasjonene har også størst sannsynlighet for å fortsette å være frivillig om to år.
• Frivillige i religions- og livssynsorganisasjoner motiveres mer av at frivillig arbeid har en verdi i seg selv, enn at det er sosialt å være frivillige.

Går i arv

I tillegg fant forskerne­ at foreldres frivillighet hadde større betydning for hvor aktive­ barna kom til å være senere, i tros- og livssynsorganisasjoner enn i andre organisasjoner.

– For frivillige i de fleste organisasjoner er det egen aktivitet i barndommen som betyr mest. Det er mest avgjørende for frivillig aktivitet i voksen alder. Men innen religions- og livssynsfeltet fant vi at det var viktigere at man har hatt foreldre som var aktive innen det samme, enn at man selv var aktiv som barn, sier rapportforfatter Audun Fladmoe.

– Frivillig arbeid innen religion og livssyn går i arv?

– Det kan du si. I hvert fall til en viss grad.

LES OGSÅ: Flere frivillige må inn

Verdier over plikt

En av grunnene kan være at man ­lærer verdier fra sine foreldre, at verdier og holdninger går i arv mellom generasjoner, sier Fladmoe. Men det kan også handle om at frivillighet og tilknytning til en organisasjon bare blir en vane, og ikke noe man reflekterer så mye over.

Det stemmer i så fall godt overens med rapportens funn om at frivillige i religions- og livssynsorganisasjoner i stor grad motiveres av verdier. Her skiller de seg fra for eksempel de som ­engasjerer seg i idrett, korps- og borettslagsvirksomhet.

– I idrett og korps er det mange foreldre som arbeider frivillig, da det ofte handler om en pliktfølelse, eller en sosial begrunnelse. I religions- og livssynsorganisasjoner drives man mer av verdier. Frivillighet er for mange en måte å gjøre en konkret innsats for verdier de er opptatt av.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kirken er med

Frivillighetsundersøkelsen har også blitt gjennomført tidligere, men nytt i den seneste undersøkelsen er at Den norske kirke også er ­inkludert blant organisasjonene­. Kirken har tidligere ikke blitt ­inkludert som del av frivilligheten, på grunn av statskirkeordningen.

– Er det noen forskjell på de som engasjerer seg i religiøse ­organisasjoner versus livssynsorganisasjoner?

– Så detaljert har vi dessverre ikke gått. I spørreskjemaet hadde vi 14 ulike organisasjonstyper, der en av disse var en samlekategori for religions- og livssynsorganisasjoner.

LES OGSÅ: Typisk norsk ikke å ta ansvar

Lærerikt

Luzmira Ordenes er glad for at det ikke er noe krav om selv å være troende i Kirkens Bymisjon. Selv opplever hun å få så mye ut av å være frivillig, at hun vil pensjonere seg ved 62-årsalder – for å bruke mer tid på å være frivillig.

– Opplevelsene jeg får i livet som frivillig er så store. Jeg treffer nye folk, og lærer mye. Det kan være småting, som å huske hvor viktig det er med en god klem.

Ikke lojal

Fire timer, én kveld i uken, bruker hun på å være her på hivsenteret. Av og til prater hun også med brukerne av senteret på telefonen eller tar en kaffe med dem i byen.

I dag har hun tatt seg fri fra jobb for å steke vafler til alle som er med på sommerfesten. Det er vel brukt tid, mener Ordenes.

– Timene jeg bruker her, hadde jeg sikker bare brukt hjemme ­ellers. Kanskje sett på TV.

LES OGSÅ: Kulturen tar over i frivillig arbeid

At det ble Kirkens Bymisjon som fikk utbytte av engasjementet, var i stor grad tilfeldig. Hun kunne like gjerne vært frivillig i en annen organisasjon.

Sånn sett føyer engasjementet hennes seg inn i en annen trend forskerne fant i rapporten: Nordmenn er mindre lojale i sin frivillighet enn før. Å ha tilhørighet til en organisasjon har blitt mindre viktig. Arbeid som frivillig er i større grad blitt et individuelt prosjekt, knyttet til motivasjon.

Får snakket ut

For Ordenes var det nettopp ønsket om å utføre en innsats, å ha en betydning for andre, som motiverte.

Men alle former for frivillighet kunne hun likevel ikke engasjert seg i.

– Jeg er ikke sikker på om 
jeg ville klart å jobbe med eldre, eller barn. Men her på hivsenteret går arbeidet i stor grad ut på å snakke med folk. Det passer meg godt. Jeg elsker å snakke.