Inntil nylig dominerte ideer som sekularisme og deltakerdemokrati i Norge, mener idéhistorikeren:
– Skolen ble aldri helt sekulær, men det sekulære demokratiet fikk etter hvert kontroll med religionen gjennom statskirkeordningen. Staten var i realiteten siste instans i trosspørsmål. Dette bidro til en rasjonell samfunnsutvikling.
LES OGSÅ: – Minoriteter på bekostning av folket
Hamskifte
Avviklingen av statskirken og fremveksten av store religiøse minoriteter, representerer et bredere hamskifte, hevder han.
– Religiøst mangfold er i tråd med den sekulære modellen etter Spinoza. Men staten fører liten kontroll med minoritetenes trosliv. Den utdanner ikke presteskap, og har ingen krav til imam-utdanning. Ingen statlige skoler tilbyr dette, i motsetning til i Frankrike. Det finnes knapt ordninger som sikrer at de som fører ordet i minoritetsmenighetene er lojale mot demokratiets grunnverdier, sier han og legger til:
– Spinoza ville hevde at demokratiet slik undergraver seg selv. Jeg tror han har rett i at demokratiet må ha en type vetomakt overfor religion.
LES OGSÅ: Venter strøm av religionssaker etter ny lov
Sivilsamfunn
Norge er nå nærmere den britiske modellen, hevder Jakobsen:
– Men vi har ingen tradisjon for separate minoritetssamfunn, «ghettoer». Vi mangler britenes uformelle mekanismer for problemløsning i sivilsamfunnet. I Norge løses problemer normalt ved demokratisk debatt og statlig inngripen. Oppstår et sosialt problem, spør vi hva staten, ikke sivilsamfunnet, skal gjøre.
Han spør seg om det er vanskeligere å praktisere multikulturalisme i en så egalitær kultur som den norske. For vi mangler elitekulturen som gir samfunnet en retning, uansett hvor stort mangfoldet blir «der nede»:
– Samtidig gjør forholdene som får multikulturalisme-modellen for integrasjon til å fungere godt i USA og England det vanskelig for dem å bygge en rasjonell og egalitær velferdsstat.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Mer i tråd med våre tradisjoner ville det være å engasjere folk med minoritetsbakgrunn på den demokratiske arenaen, mener Jakobsen:
– Da kan vi finne fram til en fellesverden, med et visst rom for forskjell. Vårt gamle kulturelle mangfold – samer, lavkirkelige bevegelser – ble integrert i sin forskjellighet gjennom demokratisk deltakelse og mobilisering. Hvis man begynner å splitte opp fellesinstitusjonene ut i fra fasttømrede forestillinger om kultur og religion, har det store demokratiske kostnader. Det er en tendens til at enhetsskolen bygges ned. Da er det viktig å minne om begrunnelsene for demokratiets rett til å skape felles verdier.