Nyheter

– Minoriteter på bekostning av folket

Minoritetsvern vinner fram på bekostning av flertallets mulighet til å avgjøre hvordan det gode liv i fellesskap skal leves, hevder forsker.

I vår og sommer har Vårt Land sett på religionsfrihet og religiøse rettigheter i et Europa i endring. Voksende livssynsminoriteter krever likebehandling med majoritetsreligionene. Ett eksempel er lik adgang til trosopplæring for egne barn i tyske skoler.

Nye minoritetsreligioner, særlig islam, oppleves av majoritetsbefolkningen som ekstra synlige i det offentlige rom med sine fremmede plagg og symboler. Noen ønsker også å uttrykke sin tro i offentlige institusjoner. Dermed tvinges politiske og juridiske avveininger fram, der retten til å gi uttrykk for sin tro settes opp mot en sekulær stat, eller rettigheter som likestilling.

LES OGSÅ: Advarer mot ­religionsfrislipp

Minoritetsrettigheter

Dette er blant temaene idéhistoriker Kjetil Jakobsen drøfter i sin kommende bok Etter Charlie Hebdo: Ytringsfrihet i det 21. århundret. Men under ligger en langt mer grunnleggende motsetning, hevder han.

– Hoveddilemmaet handler om folkesuverenitet mot rettsliggjøring, demokratiets rett til å utøve sin suverenitet mot ­minoriteters ønske om rettslig vern. Jo sterkere minoritetsvernet blir, desto mindre spillerom for demokratiet til å bestemme gjennom debatt og flertalls­avgjørelse hvordan det gode liv i felleskap skal leves, sier Jakobsen. Han kaller det et «klassisk liberalt dilemma».

– Demokratiet lar menneskene­ forme sitt felles liv, rettsstaten passer på at individer og minoriteter ikke overkjøres i prosessen. Dilemmaet antar nye former når samfunnet blir flerkulturelt og flerreligiøst.

LES OGSÅ: – Norge bør ta mer ansvar for å sikre trosfrihet

To tradisjoner

I Vest-Europa kan man skille mellom to tradisjoner, som vektlegger hver sin side, forklarer Jakobsen.

• «Sekulær republikanisme» ­betoner folkesuverenitet, har sitt tyngdepunkt i Frankrike, 
og har preget land som Sveits, Nederland og Danmark.

• Britisk-amerikansk «kommunitarisme», bedre kjent som «multikulturalisme», betoner minoritetsrettigheter, og har sitt europeiske tyngdepunkt i Storbritannia.

Nå endres maktforholdet mellom de to, ifølge Jakobsen:

– Det virker å være en trend at førstnevnte taper terreng mot sistnevnte. I Tyskland innskrenket nylig grunnlovsdomstolen ­offentlige skolers rett til å nekte lærerinner å bære hijab. Tendensen i Vesten er at problemer tilknyttet religionsfrihet og integrering i økende grad søkes løst gjennom sivil dialog og rettslig regulering. Man tar utgangspunkt i prinsippet om individets og familiens frie valg, fordi det ofte oppleves smidigst.

Mens Frankrike går langt i å holde det offentlige rom fri for religiøse uttrykk, overlates ansvaret for religion i Storbritannia til minoritetssamfunnene, ifølge Jakobsen. Disse har et sterkt rettslig vern, som gir svært vide rammer for å uttrykke og leve etter sin tro også utenfor privatsfæren.

LES OGSÅ: Venter strøm av religionssaker etter ny lov

Engelsk modell

– Den britiske modellen tolererer dannelsen av fremmedkulturelle miljøer ut fra en forpliktelse om å anerkjenne annerledeshet. Den franske søker derimot å unngå ghettoer, sier han.

Den franske modellen anerkjenner innvandrere kun som borgere, ikke som etniske grupper. I den britiske anerkjennes de også som grupper.

– England ga i 2011 etniske og religiøse grupper mulighet til å bli en formell aktør i lokalt selvstyre og offentlig planlegging. Britene lar innvandrere bygge egne samfunn og søker så å veve disse inn i demokratiet, sier idéhistorikeren.

Fransk modell

Grunnideen i den franske modellen er derimot å engasjere innvandrere i et borgerfellesskap der kulturelle og religiøse forskjeller ikke skal bety noe, forklarer Jakobsen.

– I Frankrike ligger hovedansvaret for integreringen på et strengt sekulært skole- og dannelsesvesen, som tidlig former barna til moderne, sekulære ­demokrater, sier han.

Han understreker at det foregår intense diskusjoner om disse spørsmålene i de fleste land:

– Det er nokså bred enighet om forbudet mot ansiktsdekkende religiøse plagg i Frankrike, men debatt om forbudet mot «prangende» religiøse symboler som hijab og kippa ved utdanningsinstitusjoner og offentlige tjenester.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Filosofarven

Fransk sekularisme kommer fra tenkningen til Baruch Spinoza (1632-1677) og Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), ifølge Jakobsen.

– Spinoza mente at staten må være sekulær, og gikk inn for trosfrihet for alle religioner. I datidens Europa var dette radikalt. Men han understreket samtidig at demokratiet må ha siste ord i åndelige spørsmål som har konsekvenser for hele samfunnet.

Individer kan tro og tenke hva de vil, men trossamfunn må kontrolleres og styres. Ifølge Spinoza er det ikke nok å skille stat og ­religion, for religionen har for mye makt over menneskene, en makt som kan ødelegge demokratiet, forklarer Jakobsen.

Jean-Jacques Rousseau mente­ på sin side at mennesket bare kan utfolde sin frihet i samfunn med andre.

– Men hvordan unngå at min frihetsutfoldelse kommer i konflikt med din? Rousseaus svar er deltakerdemokratiet. Kun den som er med og styrer samfunnet, som deltar i allmennviljen, er fri. Et sterkt og detaljert minoritetsvern begrunnet i menneskerettighetene, vil her kunne bety en innskrenkning av demokratiet og den enkeltes frihet. Muligheten til å forme eget liv politisk reduseres.

Les mer om mer disse temaene:

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg er politisk reporter i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter