De vil ikke være med i bibelgruppa di. De vil ikke komme nærmere Jesus. De unngår deg når Alpha-kurs-sesongen seiler opp og du er ute med verveblokka. De vil heller ikke delta på menighetsmøter om inkluderende liturgisk språk eller solidaritetsmesse for Palestina.
Når de er i dåp, er det de som snur seg der framme og sier med blikket sitt «hvorfor er det så få her?» Selv har de ikke vært i kirka siden forrige dåp. De skjønner ikke hvordan de skal slå opp i salmeboka (kan det virkelig være så vanskelig?). De kaller døpefonten for dåpsfontenen. De kommer aldri til å donere til nytt orgel. De kan kanskje overtales til å stemme i et kirkevalg.
LES OGSÅ: Kirken opplever medlemsras etter ny utmeldningstjeneste på internett
Utrolig irriterende
De trenger teologer til å fortolke sin tro og tilhørighet. De gjør det ikke nødvendigvis selv. Om de blir presset, sier de at kirka er … fin. Og at kristendommen har mange flotte tradisjoner som de vil føre videre. Sånn ellers er Gud god og Jesus sa utrolig mange flotte ting om kjærlighet.
Jeg synes de er utrolig irriterende. Jeg burde ikke, men likevel. Av og til lengter jeg til USA. Det forjettede land uten folkekirker. Der alle som er medlemmer er myndige religiøse mennesker. De skjønner at de må bidra, stille opp, gi. President Obama leser seriøs teologisk litteratur. Kanskje har de fått dreis på det allmenne presteskap der borte.
Jeg vil jo være sammen med de andre som er sånn som meg. Jeg vil møte godt forankra kristne mennesker som har tenkt på noe spennende eller oppdaget en ny salme. Jeg vil at sangen løfter taket. Jeg vil kjenne igjen dåpsfamilien fra andre gudstjenester vi har vært på sammen. Jeg vil at fellesskapet vårt skal være solid, synlig.
Men dette er ikke Guds krav. Den gode hyrden forlot faktisk flokken av 99 skikkelige sauer for å finne det ene virrehuet som hadde gått sin egen vei eller bare lagt seg ned for å sove. Gud velger oppsøkende virksomhet i utkanten framfor tilstedeværelse på den trygge kirke-kaffen. Vi bekjenner oss til en allmenn kirke. Den er hellig, og den er allmenn. Det er et under. Vi er i verden og kirka av pur nåde alle sammen. Noen ganger er vi den ene, andre ganger en av de 99.
LES OGSÅ: Nå kan vi ikke bare spå fremtiden – vi kan endre den
LES OGSÅ: Ber ungdom gi bort ti prosent av det de tjener
Hvem er jeg til å dømme?
Og jeg skjønner dem, jo. De oppsøker kirka når de trenger det eller den byr seg fram, og de ser ut til å leve gode liv. Det er mulig å være litt musikkinteressert, lese noen få bøker, dra på fjelltur nå og da. Man må ikke bli fullstendig oppslukt av alt man liker. Og jeg forstår at hele det kristelige universet, språket, rådsstrukturen, brytningene, kan være fremmedgjørende.
Hvem er jeg til å dømme? Om de ikke vet når de skal reise og sette seg, er de likevel med i flokken. De bringer sine barn til dåp. De vil at deres mest verdifulle skatt skal tilhøre Gud. De har etter hvert lært seg melodien til Fylt av glede. De kommer når det er jul, for evangeliet om Gud som blir menneske vil de høre nok en gang, oppleve lys og vakker musikk. De melder seg ikke ut. For det er et eller annet som har knyttet dem til kirka. De har en ro eller en uro inne i seg som de tror har noe å gjøre med noen der oppe. De husker fortsatt konfirmasjonspresten og noen av tingene hun sa til dem. Registrerer med trygghet sin barndoms kirke når de besøker foreldrene i hjembyen. Går de inn i en europeisk katedral en sommerdag, tenner de lys.
Men på en vanlig søndagsmorgen ligger de lenge i senga og nyter hviledagen. De tar kanskje med familien ut en tur i den verden Gud har skapt. Det er ikke et dårlig valg, det heller.
