Misjonærbarna betaler den største prisen

Magne Lerø har i en kronikk i Vårt Land den 30. april brukt begrepet offermakt som ikke kan stå uimotsagt. Lerø bruker begrepet for å belyse den betente konflikten i Misjonssambandet om hvordan organisasjonen skal forholde seg til fortidens omsorgssvikt overfor misjonærbarn på organisasjonens internatskoler. Ifølge Lerø kan «ofre (...) få betydelig oppmerksomhet og støtte i dagens samfunn hvor det legges stor vekt på hva mennesker føler og hvor det er en slags kollektiv enighet om at ingen må føle seg såret eller tilsidesatt. Offermakt brukes av den som er rammet eller av de som hevder de taler ofrenes sak».

Det er en form for hersketeknikk for å tie de som opplever seg som ofre for andres feilgrep

Subjektiv sannhet

Dette kan forstås som at ofrenes følelser er deres emosjonelle kapital som de kan utnytte for å vinne den offentlige sympatien.

At ofrene forteller om hvilke krenkelser de har blitt utsatt for, betyr ikke at det er en irrasjonell historie om hva de har vært utsatt for, slik Lerø antyder her: «Det er krevende å nå fram med en rasjonell tilnærming slik ledelsen i Misjonssambandet har gjort, og måtte gjøre i en rettssak». Lerø mener åpenbart at det finnes en objektiv sannhet som retten kom frem til, og en subjektiv sannhet som ofrene hevder. Og at ofrenes subjektive sannhet (mis)brukes gjennom en offerrolle hvor de spiller på de åpenbare vonde følelsene som krenkelsene har medført.

Hersketeknikk

Det er alltid ubehagelig å bli møtt med fortidens feil og mangler, men å anklage dem som har blitt utsatt for urett for å utnytte sin offerrolle som et maktmiddel er i beste fall en absurd påstand. Det er en form for hersketeknikk for å tie de som opplever seg som ofre for andres feilgrep. Det ville tatt seg dårlig ut i rettssalene å anklage ofrene for å misbruke sin makt som ofre.

Når ledelsen i Misjonssambandet omsider etter flere tiårs kamp er villige til å imøtekomme de misjonærbarna som har blitt utsatt for grov omsorgssvikt og overgrep, så handler det om å ta ansvar. Lerø burde applaudert dette. Istedenfor beskylder han ofrene for å utnytte sin offermakt og Misjonssambandet-ledelsen for å være ettergivende og misbruke innsamlede midler til å betale erstatninger.

Istedenfor beskylder han ofrene for å utnytte sin offermakt og Misjonssambandet-ledelsen for å være ettergivende

Beklager Lerø, men sannheten er at den største prisen som ingen erstatning kan kompensere for, er det mange (men selvsagt ikke alle) av misjonærbarna som må betale hele sitt ungdoms- og voksenliv gjennom ødelagte familierelasjoner, nedsatt arbeidsevne, uførhet, psykisk lidelse og langvarig terapi.