Når Bibelen blir viktigere enn Gud

Som respons på min påskekommentar om Jesu korsdød har to professorer fra VID Stavanger gitt meg mye rett, men begge også kjent behovet for å ta fram rødblyanten. Jeg synes det er helt greit at vi har ulikt syn på fortolkningen av Jesu død, men vil kort kommentere begge innlegg.

Historisitet som kriterium

Ådna først: Jostein Ådna mener at Jesu utsagn om seg selv som løsepenge i Markusevangeliet må tillegges den største vekt når vi skal prøve å gripe korshendelsen med forstanden. Han har forsket på dette, og slår et slag for at utsagnet og soningsforståelsen av korset med svært høy sannsynlighet er historisk korrekt. Da må vi tro at den faktiske Jesus, ifølge Ådnas forsking, faktisk sa disse ordene – og med andre ord tillegge dem den største teologiske vekt.

Dette er interessant som systematisk-teologisk metode: Det som forskningen til enhver tid gir flest sannsynlighetspoeng som historisk hendelse, er det vi skal feste mest lit til. Men enhver som kjenner forskningshistorien om den historiske Jesus, vet også om feilkildene. For det første er forskningen høyst feilbarlig, og det selv om enhver forsker alltid mener han eller hun har rett.

Men viktigere: Graden av historisitet angir verken relevans eller tyngde. Det fremste eksempelet på det, må være den klassiske liberalteologien fra forrige århundreskifte som på nettopp historisk-vitenskapelig grunnlag gjorde kristendom om til en høystemt moralteori. Den falt fullstendig sammen da fundamentet den hvilte på var for svakt. Historisk-kritisk forskning er i dag ikke direkte førende for systematisk teologi, for hvis det hadde vært tilfelle ville svært mye kristendom blitt amputert på vitenskapens alter.

Vi må spørre oss hva som er godt, sant, relevant og kristent. Ikke minst må vi spørre oss hva som har forklaringskraft

Ådna mener jeg «hevder» at de første kristne ikke syntes Jesu død var vanskelig å forstå. Det gjør jeg slett ikke. Jeg brukte faktisk ordet «kanskje» hele to ganger for å understreke at dette var min fantasi om hvordan det kunne ha vært. En ekseget må være mer etterrettelig enn Ådna er her.

Bibelen som kriterium

Ådnas kollega Knut Alfsvåg viser til en annen norm enn historien bak teksten, nemlig teksten selv. Alfsvåg mener at siden offermotivet er så sentralt i de bibelske forfatternes forståelse av korset, må det være sentralt også for oss. At Gud dermed blir en brutal morder, er tydeligvis mindre viktig, så lenge Bibelen blir reddet fra kritikk.

Som jeg skrev i min kommentar, er nettopp offermotivet en av flere bibelske anskueliggjøringer av korsets gåte. Det er ikke så rart, gitt den posisjonen offerlogikken hadde i datidas religion. Jesus som sonoffer er en kontekstuell fortolkning av korshendelsen, som antakelig ga god mening for Jesu samtidige. Det var også bakgrunnen for mine funderinger om at de første kristne syntes dette var lettere å håndtere enn vi synes i dag.

I dag er imidlertid ikke sonoffer et begrep som gir gjenklang for hvermannsen. At vi først må etablere et religiøst system som er fremmed for oss, for deretter å mene det opphevet i korset, er en bakvendt måte å forstå og formidle korshendelsen på. Det bør ikke være et problem å lete etter andre logikker.

Synd må sones, sier Alfsvåg videre, hvis ikke bagatelliseres synden. Mon det.

God teologi

Hva som er god teologi og ikke, avgjøres verken av sannsynlighet eller antall bibelvers man kan understøtte synspunktene sine med. Det avgjøres av andre kriterier, som stadig er oppe til drøfting. Vi må spørre oss hva som er godt, sant, relevant og kristent. Ikke minst må vi spørre oss hva som har forklaringskraft.

Det vil dog ofte vise seg selv, ved å bli stående uansett hva de lærde sier, om de så jobber på VID eller i Vårt Land.