Frans – hva var hans gave i sin tid og vår tid?

Jeg gleder meg alltid over at Frans henvises til, og kommuniseres med. Og jeg tror ikke det er tilfeldig at han er en helgen som får lov å snakke til hjerter langt ut over der vi skulle forvente.

Jeg leste med interesse og spenning tankene som kom fram i Sofie Brauts innlegg, men kom ganske kjapt til noen lange tankestreker for min egen del.

Her er det som kommer etter mine tankestreker; ikke et svar på artikkelen, men noen «Fransperspektiv» som har åpnet seg for meg de siste 20 åra. Som medlem av franiskansk tredjeorden (FTO, i Svenskekirken og med forbindelse til anglikansk tredjeorden, TSSF) har Frans, og Frans sine nåtidige venner, blitt et godt og viktig følge.

Kjent og elsket

Frans forkynte, som Jesus, at himmelriket er nær. «Omvend dere – snu dere mot en annen måte å leve på, der Jesu kjærlighet får rom!» Konkret levde han det ut – radikalt.

Det var ikke synden som var i fokus, så langt jeg har lært ham og hans skrifter og tradisjon å kjenne, men muligheten til omvendelse til en Gud som elsker.

I de enkle reglene som følger tredjeordenen, er det første målet:

…å gjøre Kristus kjent og elsket overalt.

Denne tonen og respekten har grepet meg, ikke minst fordi jeg hele min oppvekst hadde møtt forkynnelsen om de to utganger, der omvendelsen var en nødvendighet under trusselen om fortapelsen.

Nåde først

Braut viser til den sentrale evangeliefortellinger om kvinna ved brønnen og mannen med makt og penger, Sakkeus. Men hun leser annerledes enn jeg etter hvert har fått input til å gjøre!

I disse fortellingene møter Jesus mennesker som har kommet galt ut – og han møter dem først med nåden. Så kommer utfordringen til selvinnsikt og nye handlingsmuligheter.

Det er så helt annerledes enn de omvendelsesskjema jeg fikk servert gjennom barndom og ungdom, om «nådens ordning» eller den som forsøkte å snakke til hodet vårt: Broillustrasjonen. For meg – og mange med meg – brakte en ny evangelielesning med syn for rekkefølge i hendelser og relasjon, etter hvert gleden og friheten inn i troen og livet.

Utfordres vi ikke å utvide syndsbegrepet?

Jeg er enig med Braut i to anliggender – men ender allikevel ut med et annerledes perspektiv enn henne:

Kristendom må ha plass til underet og det mystiske.

Vi må ha rom til å undre oss – fordi livet og den store virkeligheten vi kaller Gud, alltid er større enn våre begreper.

Med dette for øye; utfordres vi ikke da til å utvide syndsbegrepet? Det betyr noe hvordan vi lever våre liv, bruker våre penger, tar vare på Guds verden og hverandre – og på hverandre når vi er sårbare og utsatt? Jeg ser at det er kommet inn en utvidet måte å snakke om synd på i forhold til hva jeg fikk med meg som ung. Og jeg tror at Frans gjorde det samme inn i sin tid – som i mangt lignet på vår. Ikke minst på det sosioøkonomiske området: Han utvidet språket for synd, for kjærlighet og for ansvar.

Han så sin kirkes utfordringer, men ble der

Det andre perspektivet jeg jeg deler med Braut, er en bekymring for kirken. Den kirken som jeg elsker og sloss med. Og jeg oppdaget at det framfor alt var der Frans dro i meg og ga meg en å følge. Han så sin kirkes utfordringer (et pent ord for det råtne og skakkjørte, for maktstrukturer og klatresystemer) – men han elsket kirken og ble der.

I det følget har jeg de siste tolv årene gledet meg over at Frans ble i kirka, at han valgte den – men at han også valgte en annen vei for sitt eget liv. Han identifiserte seg med kirka, men uten å la den få prege og ødelegge det synet han hadde fått av en kirke som var fattig og synliggjorde en bit av Guds rike på jord.

«Omvend dere, for himmelriket er nær».

Frans utfordrer oss på rekkefølgen og perspektivet i troen og i forkynnelsen!

Men takk til Sofie Braut som trekker fram en Frans for vår tid!