En resepsjonist, et helgenhode og en lutheraner

Nylig hadde jeg en herlig høstferie i Italia. Den første delen ble tilbrakt i Siena, en praktfull middelalderby midt i Toscana. Som teolog kjente jeg selvsagt til Katarina av Siena, en av de største helgenene i kirkehistorien. Katarina levde fra 1347 til 1380, og hun ble etter sin død kanonisert og utnevnt til en av to nasjonalhelgener for Italia, sammen med Frans av Assisi.

Katarina var født som det tjuetredje av tjuefem barn i en velstående familie. Allerede som seksåring fikk hun visjoner og åpenbaringer fra Gud. En av visjonene gikk ut på at Kristus fortalte henne at hun aldri skulle ha noen annen brudgom enn ham. Katarina sa derfor tidlig til foreldrene at hun ikke ville gifte seg, og ifølge de utallige legendene om henne gjorde hun seg så stygg som mulig for å unngå friere. Hun trakk seg tilbake så ofte hun kunne, for å be. Som tenåring ble hun medlem av en dominikanerinneorden, og etter enda flere visjoner forsto hun at kallet hennes ikke var å leve tilbaketrukket, men å gå ut i verden og hjelpe mennesker som led. Hun gjorde tjeneste på sykehus, besøkte fanger i fengsler og ble også smitta av pest fordi hun hjalp pestsyke.

Forkynner og asket

Katarina skapte furore da hun begynte å forkynne, noe som selvsagt var forbeholdt menn, men hun samla likevel store tilhørerskarer. Katarina fikk også ry som en dyktig mekler i feider av ulike slag, og det sies at hun medvirka til at pavestolen, som på dette tidspunktet var i Avignon i Frankrike, ble flytta tilbake til Roma.

Katarina var en ekstrem asket. Hun levde på nær sagt ingenting, og fra januar 1380 nekta hun til og med å ta til seg vann. Det gikk naturligvis ikke så bra, og etter en stund fikk hun slag og døde. Hun ble gravlagt i Santa Maria Sopra Minerva i Roma. I hvert fall delvis, skulle det vise seg.

Spor av helgenen

Jeg var spent på om jeg ville finne noen spor av Katarina i Siena. Jeg hadde undersøkt litt på forhånd og hadde fått høre at det ikke var så mange, fordi Katarina lå begravet i Roma. Da jeg ankom Siena, kom jeg i prat med en ung hyggelig resepsjonist på hotellet der jeg bodde. Jeg fortalte at jeg var teolog og svært interessert i det som måtte finnes av spor, men at jeg hadde hørt at det ikke var så mye å se. Resepsjonisten sa på litt stotrende engelsk at jeg måtte gå til kirken San Domenico. Han pekte mot hodet og sa at jeg ville finne noe der. Jeg forsto ikke helt hva han mente, men antok at det kanskje var et hodeplagg eller lignende å finne etter Katarina.

Jeg gjorde som han sa. San Domenico er en enkel og vakker kirke, men den ligger bokstavelig talt i skyggen av den praktfulle domkirken i Siena, en storslagen katedral som var smekkfull av turister. San Domenico var også stor, men mye mer nøktern, og det var nesten ikke folk der. Jeg gikk litt formålsløst rundt og så, men kunne ikke se noe spesielt, utover noen flotte sidealtre og bildekunst, og gikk ut igjen. Først på kirketrappa kom jeg på at jeg kunne google Katarina og San Domenico. Jeg hoppa til mens jeg leste. Jeg forsto at hodet til Katarina sto utstilt på et av sidealtrene. Jeg gikk inn igjen og studerte det grundigere. Helt riktig, innramma av vakker sølvornamentering så jeg rett på det mumifiserte hodet til Katarina, kledt i hodebekledninga som tilhører dominikanerinnenes ordensdrakt. Det var grotesk. Det var vakkert. Til min store fortvilelse kjente jeg også at jeg ble lattermild. Og jeg gikk ut igjen og måtte tenke meg grundig om.

Lutheranere har et vanskelig og uavklart forhold til de materielle sidene ved den kristne troen og praksisen

Ubegripelige relikvier

Det viste seg at etter at Katarina ble gravlagt i Roma, ville moren gjerne ha en del av Katarinas kropp hjem. Hodet hennes ble derfor løsna fra kroppen og ført tilbake til San Domenico som ligger vegg i vegg med barndomshjemmet hennes. Tre av fingrene hennes er plassert i andre kirker. For en lutheraner som meg er relikvier nærmest ubegripelig. Jeg visste derfor ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg har rett og slett ikke noe mottakerapparat for erfaringer som dette.

Da jeg kom tilbake til hotellet, sto resepsjonisten der. Jeg prøvde å fortelle med typisk luthersk ironi at jeg hadde sett Katarinas hode. Ironien min ga absolutt ingen gjenklang hos ham, til tross for at han ga inntrykk av å være en ganske humoristisk, kul og urban type. Han sa med stort alvor: «Det er så fint å tenke på at hun kom hjem igjen. Hun er jo rett ved barndomshjemmet, og jeg er så glad for at vi fikk hodet hennes tilbake her hvor hun hører til».

Befriende møte

Resepsjonistens alvor gjorde dypt inntrykk på meg, og det hjalp meg også til å forstå litt mer av hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Relikvier er rare greier for en lutheraner, nesten like rart som helgener. Samtidig er det noe grensesprengende befriende ved å møte en kristen tradisjon som ikke er så knusktørr og snusfornuftig som den lutherske.

Lutheranere har et vanskelig og uavklart forhold til de materielle sidene ved den kristne troen og praksisen. Det meste dreier seg om ordet og forkynnelsen, i tillegg til sakramentene dåp og nattverd. Vi vet lite om hva vi skal si om kirkebygg, kunst og det vi kan se, ta og føle på. Enda mindre vet vi hva vi skal si om hellige gjenstander og hellige steder, og når det kommer til elementer som relikvier, blir vi stumme og endatil lattermilde, som jeg ble, skammelig nok.

Jeg kommer neppe til å konvertere til katolisismen. Jeg har likevel dyp respekt for at katolikker har forstått noe lutheranere strever med: materialitetens betydning for troslivet og teologien. Her har vi mye å gripe fatt i.

[ Vil heller rive bedehuset enn å selge til ikke-kristne formål ]