Ikke kødd med troen min!

Jeg ønsker ikke å assosieres med en krenkelseskultur som i sin ekstreme form begrenser ytringsfriheten. Jeg ønsker heller ikke å inngå i en konkurranse om hvilke grupper som har mest rett til å kjenne seg krenket. Den vil jeg dessuten åpenbart tape. Interessant nok har jeg behov for å markere dette før jeg sier hva jeg egentlig vil. For det jeg vil, er å forsøke å beskrive et fenomen som jeg har kjent på store deler av livet, men manglet ord for: Direkte, men særlig indirekte, angrep på troende mennesker – slik jeg har erfart det i mitt eget solar plexus.

Noe er direkte, noe tildekket

De direkte og intenderte angrepene kan være ubehagelige og rammende, men er også lettest å takle. Kommentartråder på sosiale medier er fulle av eksempler på slike eksplisitte angrep. Å bli karakterisert som mindre intelligent, latterliggjort som en som tror på eventyr og har viet livet til noe som ikke finnes, gjør vondt, og jeg får stadig mindre toleranse for det. Men fordelen med den utilslørte forakten er at den blir tydelig for flere enn meg selv, og dermed kan kjennes mindre ensom. Den er også lettere å gå i rette med, om energien skulle være til stede for den slags.

Verre er det med den forakten som er pakket inn. Den som indirekte, nonchalant, vagt eller utilsiktet oppfattes som en nedvurdering. Det kalles mikroaggresjon og kan komme til uttrykk både i ord og handling. Opprinnelig adresserte begrepet rasediskriminering, men er senere utvidet til å omfatte stikk som rammer bredere enn det, som seksualitet, kultur, klasse og religion. Første gang jeg merket meg begrepet, var det relatert til rasediskriminering. Eksemplene som ble brukt var imidlertid overraskende gjenkjennelige. Hos meg er det verken hudfarge, seksuell legning eller funksjonsvariasjoner som rammes, men noe jeg opplever som like dypt identitetsforankret: at jeg er troende. «Religiøs», altså.

Fordelen med den utilslørte forakten er at den blir tydelig for flere enn meg selv, og dermed kan kjennes mindre ensom

Et nyttig redskap

Begrepet mikroaggresjon har vært nyttig for meg for å forstå hvorfor jeg rammes i mitt indre menneske av tilsynelatende uskyldige bemerkninger knyttet til min tro. Da jeg hørte forfatter og slampoet Guro Sibeko snakke om mikroaggresjon, ble jeg bevisst på hvorfor det stadig blir vanskeligere å le, glatte over og spille med når det ironiseres over troen min. Jeg forstår mer av hvorfor det lager en vond klump i magen. Det minner meg nemlig om at jeg ikke er ordentlig med. Det hefter noe ved meg. Jeg kan ikke helt regnes til det gode selskap.

Jeg er blitt klar over hvor ensomt det kan kjennes. Ofte er det bare jeg selv som vet om at det rammer. Som regel er det vel heller ikke vondt ment, kanskje bare dumt eller hjelpeløst, noe som gjør det enda vanskeligere å adressere. Hver gang jeg møter mikroaggresjonen har jeg et valg: Skal jeg si fra, eller spille med? Å spille med har sosiale gevinster, men personlige omkostninger. Når jeg lar kommentarene passere, vinner jeg sosiale poeng, men opplever at jeg svikter noe grunnleggende i meg selv. For hver gang det skjer, blir identiteten min litt mer ømskinnet. At det som regel likevel er det jeg velger å gjøre, handler om frykten for å bli ekskludert.

Slik er jeg, rett og slett

Så bærer jeg heller i ensomhet at bemerkningene rammer noe jeg opplever som kjernen i meg: Jeg er et religiøst menneske. Jeg er en troende. Det er ikke noe jeg kan kaste av meg. Slik man heller ikke kan kaste av seg sin kjønnsidentitet eller seksuelle legning. Det er meg, rett og slett. Sosiologene lærer oss at tro er langt mer flyktig enn tidligere. De store verdensreligionene taper terreng for mer privatiserte praksiser, puslespill vi selv har satt sammen av brikker som passer oss. Jeg lurer på om dette er noe av grunnen til at tro stadig oftere blir sett på som noe det er greit å harselere med? At tro oppfattes som noe «vi religiøse» like gjerne kunne valgt bort?

Det er ekskluderende som er det viktige ordet: Markeringene – store og bittesmå – av at jeg er annerledes

Ekskluderende drypp

Kanskje er det all mikroaggresjonen jeg har tatt imot gjennom årene som har gjort at jeg i stadig større grad strever med å heve meg over de nedlatende, harselerende kommentarene. De oppleves ikke som «mikro»-krenkelser lenger heller. Forfatter og journalist Ruchika Tulshyan tar i en artikkel til orde for å slutte å bruke begrepet mikroaggresjon. Hun mener det er lite dekkende. At det tilslører hvor ødeleggende effektene ved de mange små-dryppene er. Hun mener begrepet utilsiktet bidrar til å ivareta majoriteten snarere enn de som faktisk rammes. Det skjer fordi intensjonene i det som sies/gjøres vektlegges, i stedet for konsekvensene. Jeg foretrekker termen «exclusionary behaviors», ekskluderende oppførsel, sier hun. Jeg tenker at hun er inne på noe. Det er ekskluderende som er det viktige ordet her: Markeringene – store og bitte små – av at jeg er annerledes. Og konsekvensene: som er opplevelse av skam og utenforskap.

Jeg er i stand til å se religiøsitet utenifra og anerkjenne hvor aparte mye kan se ut for en som ikke er troende. Samtidig har det vært nyttig for meg å erkjenne at en del av kommentarene, både de tilslørte og utilslørte, hopper med piggsko på noe som er en viktig del av meg, og som jeg – på lik linje med seksualiteten og hudfargen min – hverken kan eller vil kvitte meg med.