Skogvern i stampe

Norge er i stor grad et skogland, men vi kom likevel sent i gang med det systematiske skogvernet. Mens Sverige allerede var godt i gang og planla virkelig store verneområder i sine fjellskoger, fikk vi i Norge omsider opprettet et såkalt Barskogutvalg i 1986. To år senere kom rapporten «Forslag til retningslinjer for barskogvern». Den slo fast at både typisk og sjelden skogsnatur skulle vernes. Man skulle blant annet ta hensyn til skogstyper som var formet av klima eller geologi.

Altså: Et mest mulig systematisk barskogvern fra frodige Sørlandet til arktiske Nord-Norge, og fra vestkystens fuktige skoger med et mildt klima til innlandets vinterkalde og tørre furumoer. I tillegg skulle man oppspore sjeldenheter som kalkskoger, særegne bekkekløfter og kystnære «regnskoger». Her var nok å ta tak i. Men utvalget våget ikke å ta for hardt i og foreslo bare å verne om lag en prosent av barskogarealet.

[ «Har Ap glemt sine natur-løfter?» ]

Konflikt om skogvernet

Selv dette beskjedne omfanget skapte sterke reaksjoner hos skogeiere og deres organisasjoner. Mange så vern som et overgrep mot privat eiendomsrett. Samtidig hadde Norge forpliktet seg til å drive et aktivt naturvern. I 1987 kom nemlig Brundtlandkommisjonen med rapporten «Vår felles framtid», med påbud om å tenke langsiktig og å sørge for en «bærekraftig utvikling». Og i 1992 gikk den store internasjonale miljøkonferansen av stabelen i Rio de Janeiro, der Norge var blant de første landene til å undertegne to viktige konvensjoner: Klimakonvensjonen og Biomangfoldkonvensjonen. Norge utarbeidet også etter hvert såkalte rødlister over arter. Der var en av konklusjonene at moderne skogbruk var den største trusselen mot norsk artsmangfold, og at vern av de siste «urskogene» med gamle trær og mye dødt trevirke var det viktigste tiltaket for å redde våre truete arter.

Vi er bare halvveis til ti prosent, og det går svært langsomt. Imens hogges det i verneverdige skoger, til dels med statstilskudd

—  Sigmund Hågvar

Fram til århundreskiftet holdt konfliktnivået i skogvernet seg høyt. Grunneierne fikk riktignok erstatning, og en del svært viktige skogsområder ble vernet. Men så trakk Skogeierforbundet i nødbremsen og fikk Stortinget med på at alt skogvern skulle være frivillig. Ellers ville Skogeierforbundet boikotte videre vern av skog. Da skjedde noe uventet. Det viste seg at når grunneierne skulle ha å gjøre med sin egen organisasjon, var det mange som frivillig ønsket å «selge» sin skog til vern. I våre dager har nemlig nesten ingen skogeiere skogen som sin arbeidsplass, og mange syntes det var attraktivt å få utbetalt en god og skattefri erstatning for vern. Selv om området ble vernet, beholdt grunneieren jaktretten, noe som ofte føltes viktig.

I de siste 20 årene har skogvernet tikket og gått på frivillig basis. Grunneiere melder inn områder til Skogeierforbundet, som formidler forslagene til Statsforvalteren og Miljødirektoratet. De foreslåtte områdene blir kvalitetssikret av Norsk institutt for naturforskning. Det har imidlertid vært vanskelig å få inn forslag til store verneområder, eller visse sjeldne skogtyper.

Verneverdig skog hogges

Så, i 2016, gjorde Stortinget et svært viktig vedtak: Ti prosent av Norges skogareal skal vernes – ikke bare barskog men av alle skogtyper!

Hva er så situasjonen i dag? Vi er bare halvveis til ti prosent, og det går svært langsomt. Imens hogges det i verneverdige skoger, til dels med statstilskudd. Både regjeringene Solberg og Støre ønsket dessverre å kutte ned på bevilgningene til erstatninger, men andre partier, med SV i spissen, har klart å redde en årlig bevilgning på omkring 435 millioner. Den siste kampen foregikk nylig da SV i revidert nasjonalbudsjett fikk inn igjen 50 millioner som Støre-regjeringen ville fjerne. Akkurat her har naturvernorganisasjonene og skogeierforeningene felles interesse! Det er nemlig blitt en så lang kø av skogeiere som har «solgt» sin skog til vern at de må vente opptil tre år på erstatning. Det forsurer hele vernearbeidet.

Det var det med å tenke økologisk og langsiktig da, og å ta vare på vår felles naturarv, kjære regjering!

—  Sigmund Hågvar

Den største proppen i vernearbeidet i dag er nettopp mangel på erstatningsmidler. Naturvernorganisasjonene har i mange år krevd en årlig skogvernmilliard. Egentlig er det i minste laget. Et spesielt problem er at Statskog krever erstatning av staten for vern av statseid skog! Det er meningsløst, da staten burde være forpliktet å følge opp vern av norsk naturarv, cfr. Brundtlandkommisjonen og Rio-konvensjonen om biologisk mangfold. Det ville hjelpe mye om Statskog frafalt erstatningskravet. Det kan landbruks- og matministeren få til ved å instruere Statskog.

Herved er utfordringen gitt. Kanskje det blir en blomst i hatten fra skogbrukets organisasjoner og en blomst fra naturvernsiden? Og kanskje en tredje blomst fra klima- og miljøministeren?

[ Turid Sylte: «Skal verdiene i norske naturskoger ikke gå tapt for alltid, må storsamfunnet vite mye mer» ]

Hogger oss ut av naturarven

Vi har dårlig tid i skogvernet. Når nesten all skog er blitt flatehogd, har Norge hogget seg ut av sin egen naturarv. Skogvern er derfor en meningsfull sak å engasjere seg i, og vi trenger alt det trykket vi kan få.

Det var det med å tenke økologisk og langsiktig da, og å ta vare på vår felles naturarv, kjære regjering! Vi er tross alt Brundtlandkommisjonens hjemland. Andre legger merke til hva Norge gjør og ikke gjør. Det er ikke nok å kreve at andre land skal verne sine skoger. Hvor lenge kan vi si at det er typisk norsk å være god?