Kirka må gi plass til organisk frivillighet

Anne Lise Ådnøy, biskop i 

Stavanger

Liv Heidrun Heskestad, l

eder for Stavanger bispedømmeråd 

Høstens samtale om frivillighet i Vårt Land og Den norske kirkes høring om frivillighet, har gitt oss gode anledninger til å reflektere over dette svært viktige temaet for kirken. I Stavanger bispedømme er vi takknemlige for og helt avhengige av en stor, frivillig innsats i menighetene. Samtidig viste fjorårets tall at frivilligheten går litt nedover, også hos oss. Hvordan møter vi dette på en klok måte?

I menighetsarbeidet er vi stadig opptatt av å få med flere frivillige. Dette kan være utfordrende å få til mange steder. Samtidig viser erfaring at når situasjonen engasjerer nok og bevisstheten om behovet er der – så melder folk seg.

Organisk frivillighet fra grasrota

Kan manglende frivillighet ha å gjøre med at menigheten rett og slett ikke er klar over de mange og svært ulike behovene for arbeidskraft i en folkekirkemenighet? Hvordan kan vi kommunisere slik at frivillige kjenner motivasjon og lyst til å gjøre en innsats i diakonien, trosopplæringen, gudstjenesten og kirkens kulturfelt? Noen ganger er det bare et skjema for kjøkkentjeneste og sms-er med ønske om nattevakter på Lys Våken som trengs. Såkalt instrumentell frivillighet, å gjøre en på forhånd definert oppgave, kan selvfølgelig være både givende og fylt av arbeidsglede.

Men skal vi la frivillighet og menighetsliv gå hånd i hånd og berike hverandre, må også den organiske frivilligheten finne sin naturlige plass. Organisk frivillighet vokser fra grasrota og oppleves mer motiverende. Den kan utløse nye ressurser og skape nye tiltak, uavhengig av kirkelige planer og eksisterende virksomhet. En god idé kan like gjerne oppstå på grunnplanet som i et nasjonalt, strategisk utvalg. Per i dag har kirken så mange planer og ambisjoner at det kan true muligheten for å legge til rette for organisk frivillighet, i hvert fall hvis det kommuniseres at alle menigheter skal oppfylle alle idealer samtidig.

LES OGSÅ: Frivillig i Dnk: Gjennom et langt trosliv har jeg lenge bidratt som frivillig i min lokale kirke – med svært blandede erfaringer

Ikke bare i kriser

Menighetenes møte med flyktningkrisen for fem år siden og koronakrisen i år, viser at den organiske frivilligheten blomstrer når behovene er tydelige. Men det må ikke være krise før de samme «frivillighetsmekanismene» trer i kraft.

Et eksempel: Menighetens besøkstjeneste er ofte en usynlig del av hverdagsdiakonien. Hva skjer hvis ansatte i tillegg til å spørre frivillige om å bli med i besøkstjenesten, i like stor grad fokuserer på hvorfor det er behov for besøk, og synliggjør behovet? Hvis man i menighetsblad, på sosiale medier gjennom film og bilder og i media forteller om ensomhet og ufrivillig isolasjon, om eldre som ikke tør å gå ut, og ikke minst om det å få lov å være dagens høydepunkt for noen! Å appellere til en nestekjærlighetshverdag, der det å se hverandre gir like mye for begge parter. Engasjement og arbeidsglede stikker ofte dypere når den frivillige motiveres selv.

LES OGSÅ: «Som leiar på ein frivilligsentral har eg erfart ein ganske annleis frivilligheitskvardag enn i Dnk»

Frivillighet som speiler bredden

Å legge til rette for en frivillighet som treffer folks engasjement og behov, kan treffe flere i en folkekirkemenighet, enn kun de som rekker opp hånda i organisert frivillighet. Slik kan frivillighet også bli en nøkkel for menighetsvekst.

Å legge til rette for både synlig og usynlig hverdagsdiakoni, gjestfrihet og praktisk hjelp, speiler hele bredden av talentene som omtales i 1. Korinterbrev kapittel 12. Her advarer Paulus mot å rangere talentene. Derfor er det viktig med en forkynnelse om frivillighet som speiler hele bredden av talenter og tjenester. De som har synlige roller har et særlig ansvar for å takke og framheve de som ikke får like mye oppmerksomhet.

De ansatte trenger tid og rom til å arbeide med frivillighet, og forståelse fra sine ledere for at frivillighet ikke bare er en instrumentell ressurs. Vi hører at mange ansatte synes det er utfordrende å finne tid til å rekruttere og følge opp frivillige slik de egentlig ønsker. Det bør derfor ikke skapes urealistiske forventninger om at det går av seg selv å rekruttere, organisere og følge opp ulønnede medarbeidere, hvis man bare gjør det på den riktige måten.

Veien til vekst går gjennom å prioritere slik at det blir mulig å organisere det frivillige arbeidet godt og bygge gode relasjoner. Vi bør bygge en god samarbeidskultur og skape gjensidig forståelse mellom ansatte og frivillige medarbeidere. Frivillighetskompetanse er både kommunikasjonskompetanse, organiseringskompetanse og relasjonskompetanse. I dette arbeidet kan menighetene ha nytte av gode planverktøy og systemer. Ny helhetlig menighetsplan vil bidra til fokus og forenkling. Det er fruktbart å legge til rette for medarbeiderskap og være bevisst på at dette er relasjonsarbeid.

Må bli sett og anerkjent

I tjenesteordningene til diakoner, kantorer og kateketer står det at de har et medansvar for å rekruttere, utruste og veilede frivillige medarbeidere. Det er også naturlig at presten som i sin tjeneste har bred kontaktflate har en sentral funksjon overfor frivillige medarbeidere, særlig frivillige som deltar som medliturger i gudstjenestene. Presten kan forkynne til inspirasjon og utfordre menighetens medlemmer til å identifisere behov og rekruttere og anerkjenne frivillige medarbeidere.

Relasjonelle ferdigheter som gjør at medarbeidere blir sett og anerkjent, er kjernekompetanse for alle kirkelige ledere og medarbeidere, og kanskje det som på sikt er viktigst for rekruttering til både tilhørighet og tjeneste i kirken.

LES MER:

• Hun skrev om frivillige som ikke blir sett. Men så tok menighetsrådslederen kontakt

• «Frivilligheten i Den norske kirke må styrkes»

• Teologistudent: «I kirken kan du få være aktør i livet til unge mennesker på lik linje med influensere»

---

Fakta:

---