FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner svikter i Libya

Sacha Petiot

Leger Uten Grensers landansvarlig i Libya

I vår eskalerte kampene i og rundt Libyas hovedstad Tripoli, med angrep på boligområder og sykehus. Samtidig ble covid-19-pandemien en reell trussel, og førte til høyere priser, mangel på matvarer og portforbud.

Selv om vi ikke har sett masseinnleggelser på sykehusene, har tiltakene gjort livet vanskeligere, både for sivile og ikke minst for migranter og flyktninger. Siden juni har flere forsøkt sjøveien ut av Libya, og flere har blitt tvunget tilbake og internert under forferdelige forhold.

«Det er lite vi kan gjøre»

Før pandemien gjorde politiske begrensninger, sikkerhetsutfordringer og få internasjonale hjelpearbeidere på bakken at nødhjelpsprosjekter for migranter og flyktninger i Libya, selv når de var godt finansiert, ikke klarte å levere. I dag er situasjonen verre.

Både før og under pandemien, når vi har tatt opp behovet for konkrete tiltak for å hjelpe og beskytte migranter og flyktninger, er det jeg har hørt oftest fra diplomater og FN-representanter at «det er veldig lite vi kan gjøre, vi har ikke noe påvirkningskraft».

Det på tross av at siden slutten av 2015 har EU og Norge mobilisert over 500 millioner euro for prosjekter i Libya, som i stor grad er kanalisert gjennom FN-organisasjonene.

• LES OGSÅ: Forsker ber Norge ta ansvar: Vil ha flere norske soldater mot islamisttrussel

Nekter å dele ut mat til mennesker i internering

For rundt 2500 mennesker som holdes i offisielle interneringssentre har desperasjonen nådd nye høyder. Da FN-organisasjonene UNHCR og IOM satte sine evakuering- og hjemsendelsesflyvninger på vent på grunn av covid-19-relaterte reiserestriksjoner mistet menneskene sitt eneste håp om en vei ut.

I overfylte, uhygieniske interneringssentre spres sykdom fort. Det har tidligere utbrudd av tuberkulose vist.

Hvor skal man isolere smittede? Hvordan kan man sikre tilgang til helsetjenester? Dette er nøkkelspørsmål som pandemien har gjort enda mer presserende, og som i beste fall kun er delvis besvart.

Og på tross av at situasjonen er blitt verre har FNs matvareprogram (WFP) bestemt seg for å ikke dele ut mat i interneringssentrene, fordi de mener det ikke vil stemme overens med å være imot vilkårlig internering. Flere internasjonale aktører har en lignende prinsipiell tilnærming.

Vi kan ikke akseptere vilkårlig internering under forferdelige forhold, men vi må også innse at innsatsen for å sette opp alternativer ikke fører frem. Dette er ikke tiden for å overlate menneskene i Libyas interneringssentre til seg selv.

I over tre år har vi sett hvor viktig det er å sikre regelmessig tilstedeværelse - ikke bare for å forbedre forholdene og gjennomføre helsesjekker, men for å møte mennene, kvinnene og barna som er sperret inne og la verden få vite om den umenneskelige situasjonen de er i.

Utilstrekkelig nødhjelp

Det store flertallet av migranter og flyktninger holdes likevel ikke i de offisielle interneringssentrene. De fleste bor i de største libyske byene. De lever med trusselen om vilkårlige arrestasjoner og internering, ran, kidnapping, overgrep og det som verre er.

De tidlige tiltakene mot covid-19 bidro sannsynligvis til å begrense smittespredningen, men påvirket samtidig en skjør økonomi. Det har blitt vanskeligere å finne jobber, og kombinert med høyere priser har det gjort at i Tripoli går mange uten mat og har ikke råd til å betale husleie.

Hjelp fra internasjonale organisasjoner består stort sett av engangspakker, inkludert kontanter. Utdelingen er ad hoc og kan bli kansellert på grunn usikkerhet eller utfordringer med å få tilgang i en by i krig. Den urbane, humanitære innsatsen FN har skrytt av har aldri vært tilstrekkelig.

Migranter og flyktninger blir tvunget til å gå under jorden, ute av syne og utenfor rekkevidde. De fleste humanitære initiativene for å tilby husly har så langt vært mislykkede. Steder hvor sårbare migranter og flyktninger kan finne et minimum av sikkerhet og verdige boforhold trengs nå mer enn noen gang.

De står igjen uten andre alternativer enn å flykte den farlige sjøveien. Så langt i år er 302 mennesker rapportert døde i sentrale Middelhavet. Over 6500 har blitt tvunget tilbake til Libya av den EU- og norskstøttede libyske kystvakten, der mange så blir internert. 29. juli ble tre tenåringer skutt og drept da de forsøkte å flykte for å unngå internering da de ble satt i land i Khoms.

Hva sier Norge?

Den fastlåste humanitære situasjonen må gis prioritet. Evakueringsflyvninger må gjenopptas i økt omfang. Støtten til den libyske kystvakten, tvangsreturer og vilkårlig internering må stoppes.

De siste fire årene har Norge bidratt med over 60 millioner kroner til nødhjelp i Libya, i tillegg til totalt 200 millioner kroner til EUs flergiverfond (EUTF) for Afrika. Hva sier det norske Utenriksdepartementet? Det samme som diplomatene og FN-representantene: «Det er lite vi kan gjøre»?

LES MER:

• Hver åttende kristne i verden blir forfulgt. I dette landet er forholdene verst

• Krigsforbrytarar blir avslørte - dommar ber Norge presse på for krigstribunal

• Geir Ove Fonn: «Koronakrisen vil neppe virke fredsfremmende i seg selv, men kan skape et momentum»