Verdidebatt

Knutby minner oss om at mennesker kan reise seg igjen

Den som er avmektig, gir opp å sette egne grenser. Da forsvinner grensene mellom arbeid og hvile, dag og natt, mitt og ditt, riktig og galt, individ og gruppe.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kari Halstensen

Psykolog, siviløkonom, gruppepsykoterapeut, PhD-stipendiat

I forrige uke ble STVs dokumentar om Knutby tilgjengelig for norske seere. 16 år etter den fatale hendelsen er et punktum satt.

Mennesker som har gått hele den lange veien fra forvirring til et realistisk hverdagsliv, forteller om hvor de har vært og hva de har lært. En del av dem har jeg sett i mange intervjuer tidligere, mens andre er nye. Noen orker ikke å vise ansiktet sitt.

Psykolog Kari Halstensen, Avdeling for depressive lidelser, depresjon, portrett

Jeg ble berørt

Jeg så den tre timer lange dokumentaren nesten sammenhengende. Det var i utgangspunktet ikke meningen, men det ble slik fordi jeg ble berørt av det jeg så. Det føltes som å være til stede mens hemmeligheter ble avslørt, slik at det ikke lenger er nødvendig å lyve.

Og det føltes som å få se hvordan avmakt ble byttet med myndighet til å sette grenser der grenseløsheten i mange år hadde vært total.

Jeg ble minnet om at mennesker kan reise seg igjen når noe har gått galt. Og jeg kjente respekt for dem jeg så og hørte.

• LES OGSÅ: Alf Gjøsund: «Knutby er et godt eksempel på at kanoner og skyttergravskrig forsterker problemet»

Historien om Knutby

For meg begynner fortellingen om Knutby en kald januarmorgen i 2004. Det er mørkt ute når jeg åpner ytterdøren og går ut i den nye dagen. Idet jeg går forbi en kiosk, fanger avisenes forsider oppmerksomheten min. Overskriftene er enorme. Jeg skjønner at det må ha hendt noe veldig alvorlig. Helt uten forvarsel står Sverige plutselig ansikt til ansikt med et drap og et drapsforsøk det ikke er mulig å forstå. Fra da av blir Knutby noe som finnes i min indre verden.

I månedene og årene som fulgte foregikk det en intens offentlig debatt om religion og sekter. Menigheten i Knutby forsvarte seg. Drapene ble beskrevet som en gal manns verk, og ingen hadde noensinne påstått at Kristi brud skulle finnes i menigheten.

Årene går og menigheten i Knutby ser ut til å falle noenlunde til ro. Sverige blir imidlertid ikke helt ferdig med sitt nasjonale «sekt-traume». Med jevne mellomrom kommer det nye bøker eller nye reportasjer i ulike medier. Journalister drar til Knutby og deltar på gudstjeneste, uten å finne noe veldig påfallende.

Av og til kommer det urovekkende meldinger fra avhoppere om at læren om Kristi brud fortsatt er levende og aktuell i menigheten. Slike påstander blir avvist av pastorer og menighetsmedlemmer.

Hverdagen i Knutby kunne gå sin gang helt til alt kollapset i 2016. Først da fikk vi vite om en mørk og urealistisk lære som hadde holdt mennesker fanget i en tilværelse som ble mer og mer tømt for håp og mer og mer preget av frykt.

Blokkert av frykt

Hvordan kunne dette skje? Kanskje begynte det med hemmelighetene. De var der fra starten av. Hele tiden fantes det noe som måtte skjules. Noe som måtte dekkes til. Noen visste. Andre visste ikke. Noen visste noe. Andre visste noe annet. Ofte måtte hemmelighetene beskyttes med løgn. Over tid skapte dette avstand og splittelser mellom mennesker som trodde de levde i et nært og fortrolig fellesskap.

Nesten alle bar på noe de ikke kunne snakke med noen om. På den ene siden ga det en opplevelse av å ha en viktig og betrodd plass i menigheten, på den andre siden ledet det inn i ensomhet. Fordi muligheten til å snakke fritt med hverandre var stengt, kunne også myten om at en kvinne var Kristi kommende brud oppstå og overleve i årevis. Ingen våget å vise hverandre den tvilen de innerst inne bar på. Og mange fryktet i tillegg sin egen tvil så mye at de knapt våget å erkjenne at den fantes.

De fortrolige, kritiske og undrende samtalene mellom nære venner, med tilhørighet i samme fellesskap, ble blokkert av frykt. Enda mer utenkelig var det å søke råd og hjelp utenfor menigheten. Og jo lenger forestillingene om Kristi brud fikk leve og utvikle seg i en lukket gruppe, jo dypere arbeidet de seg inn i sjelene til enkeltindividene som beskyttet hemmeligheten.

• LES OGSÅ: Årevis med sjelesorg i Knutby. Nå åpner en pastor opp om fortiden

Gir opp grenser

Myten om Kristi brud var knyttet til endetiden og Guds kommende dom over hvert enkelt menneske. Endetidsperspektivet var der alltid. Det førte til at frykt og alvor preget hele tilværelsen. På mange måter satte menigheten i gang domsprosessen på forskudd. Det var mange krav å leve opp til, og de fleste klarte det ikke. Alle så noen bli straffet fordi de ikke nådde opp, og mange ble også straffet selv. Noen med vold. Andre med krav om å betale bøter. Atter andre med utfrysning og isolasjon.

Mange opplevde avmakt fordi de var i en situasjon de ikke kunne påvirke. Den som er avmektig, gir opp å sette egne grenser. Da forsvinner grensene mellom arbeid og hvile, dag og natt, mitt og ditt, riktig og galt, individ og gruppe. Individet blir ett med gruppen og har ikke lenger egen vilje. Enkeltindividenes spørsmål og kritiske refleksjon blir helt borte. Når dette skjer, finnes det ikke lenger noen grenser for hva den som har makt kan gjøre.

Hemmeligheter, avmakt og grenseløshet brøt menigheten ned fra et fellesskap av unike enkeltpersoner til en usunn gruppe der det ene mennesket ikke lenger kunne skilles fra det andre. Det en gang så nære og varme fellesskapet ble et farlig sted. De drømte om å finne den fullkomne nærheten til hverandre og til Gud, men drømmene vokste ut av rammene for det som er mulig for mennesker å få til. Og da de forlot sin egen menneskelighet, ble varme til kulde. Tålmodighet ble krav. Godhet ble ondskap.

Gjør det lettere

Heldigvis slutter ikke fortellingen her. For til slutt brøt gruppen sammen og gikk i oppløsning. Den enkelte ble tvunget til å møte seg selv uten gruppen.

Og på den lange veien fra grenseløse drømmer og destruktiv frykt til realistisk hverdag, har mange funnet tilbake til seg selv. Med myke ansikter og klare stemmer forteller de om det de har opplevd. Ansiktene er levende. I ansiktene ser jeg skam, glede, sinne, takknemlighet, frykt, frihet.

Mennesker kan reise seg fra fornedrelse og finne ny selvrespekt. Og som samfunn og fellesskap kan vi gjøre det lettere for enkeltindivider å leve med arr og sår etter det som hendte i Knutby.

LES MER:

Knutby-pastor ber om uavhengig gransking av menighet og pinsebevegelse

«Kristi Brud» har byrja samfunnsstraff i bruktbutikk

Joel Halldorf: «Derfor er Knutby så forvirrende for oss pinsevenner»

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt