Barn er et ønsket livsmål, ikke en vare

Bente Sandvig

Spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund og medlem av Bioteknologirådet

Overskriften til Marianne K. Bahus sitt debattinnlegg, «Har barn blitt en vare?» (VL 7.5.20), traff ikke mitt anliggende særlig godt. For meg er det et gode at barn i større grad er blitt et bevisst og ønsket livsmål for mange. Så svaret på Bahus avsluttende spørsmål: Ønsker vi egentlig et samfunn hvor barn skal fødes når det passer de voksne? – er for meg et ubetinget ja. Det må da være det beste grunnlag for å kunne ivareta barnets beste at det er planlagt og ønsket.

Et urimelig ansvar legges på de som trenger eggdonasjon

Jeg er enig i at det er viktig både å stille kritiske spørsmål og å diskutere etiske utfordringer når det gjelder assistert befruktning. En viktig overordnet diskusjon er hvor mye ressurser vi i vår rike del av verden skal sette inn på å hjelpe infertile med å lage barn, når det samtidig fødes flere barn i verden enn vi evner å ta oss av.

Samtidig mener jeg på den ene siden at det er krevende å legge ansvaret for verdens overbefolkning på de forholdsvis få som trenger assistert befruktning. Og at det er akkurat de som trenger eggdonasjon som skal bli stoppet av et slikt argument, mener jeg er urimelig.

På den annen side mener jeg at utfordringen på verdens bæreevne, ikke ligger i at den rike del av verden adopterer noen flere barn fra de fattigere delene av verden. Det må helt andre virkemidler til.

Å sikre bærekraft for verdens familier

Barnekonvensjonen legger opp til at det er statenes ansvar å ta seg av sine barn, og artiklene 20 og 21 er til hinder for å anvise utenlandsadopsjon som et alternativ til eggdonasjon. I artikkel 21 d) advares det eksplisitt mot å se barn som en vare gjennom at noen som formidler barn til adopsjon motiveres av økonomisk fortjeneste. Hvis vi skal snakke om bærekraft, må det innebære at alle verdens kvinner og menn får sikret sin rett til reproduktiv helse, ved hjelp av tilgang på trygge prevensjonsmidler, abort og trygge fødsler, vaksiner og helsestell for barn.

Hvis kvinner og familier er trygge på at barna overlever, fødes det færre barn og befolkningsveksten går ned. Dette må være måten å sikre bærekraft på, ikke ved å forvente at den fattige del av verdens kvinner må gi fra seg barn til adopsjon, eller får valget mellom prostitusjon eller å være surrogatmødre, for å betjene den rike del av verden.

LES OGSÅ: Bente Sandvig: Ingen fasitsvar om eggdonasjon

Eggdonasjon forhindrer kommersialisering

En viktig grunn for meg til å tillate eggdonasjon her hjemme, er at da kan vi forhindre en ytterligere kommersialisering av assistert befruktning ved at noen reiser utenlands og får eggdonasjon der, og da gjerne anonymt. Dette er ikke mitt hovedargument for å være for, men et tilleggsargument. Ikke minst mener jeg at vi bedre kan ivareta barnets beste, forstått som rett til å få kjennskap til sitt genetiske opphav, ved eggdonasjon i Norge.

I innlegget påstås det at eggdonasjon primært skjer til kvinner over overgangsalder og til surrogati. Jeg er ikke sikker på om dette stemmer, men her kan vi lovgi slik at det ikke blir situasjonen i Norge, ved å sette en øvre aldersgrense for å motta donoregg og opprettholde forbudet mot surrogati.

Så blir jeg gjerne med på kampanjer og holdningsarbeid for å få kvinner til å få barn tidligere i livet – som selvstendige permisjonsrettigheter for far og øke fødselspengene til studenter for eksempel. ISFs siste undersøkelse om hva som gjør at kvinner utsetter fødsler, tyder for øvrig på at en slik kampanje bør ha menn som målgruppe.

Informasjon om sitt genetiske opphav

«Det biologiske prinsipp er vernet både i Grunnloven og menneskerettighetene, og går blant annet ut på at biologisk opphav skaper identitet og at det har en egenverdi for barn å vokse opp sammen med sine foreldre,» hevder Bahus. Men foreldre er ikke entydig definert som genetisk opphav.

På den ene side vektlegges det biologiske prinsipp og forståelsen av barnets beste som retten til å vokse opp med sine genetiske foreldre, som argument mot egg- og sæddonasjon.

Samtidig argumenteres det med adopsjon som et alternativ til eggdonasjon. Her vil barnet jo nettopp ikke vokse opp med sine genetiske foreldre. Jeg har sammenlignet det å oppfordre kvinner til å velge å bære fram et barn de mener de ikke kan ta seg av selv med tanke på adopsjon som alternativ til abort, med en form for surrogati.

Argumentet om genetisk opphav gis bare forrang i noen situasjoner

Jeg er for å åpne for eggdonasjon, men mot donasjon av embryoer, altså en form for dobbeltdonasjon hvor verken egg eller sæd kommer fra de pretenderte foreldrene. Flere er mot eggdonasjon, men dersom det blir tillatt, for embryodonasjon. Det viser kanskje mest av alt at vi har ulik oppfatning av abort, men viser også at det genetiske bare gis forrang i noen situasjoner – som argument mot donasjon av kjønnsceller. For en motstander av abort vil sannsynligvis det at barnet blir født, veie tyngre enn retten til å kjenne sitt eget genetiske opphav. Det blir lite konsistent når man argumenterer stikk motsatt når det gjelder henholdsvis eggdonasjon og abort og adopsjon.

Jeg er opptatt av at barnet skal få mulighet til å vokse opp med en av sine genetiske foreldre, og så kan den andre være en sosial forelder. Barnet skal ha rett til å få kjennskap til sitt genetiske opphav ved en gitt alder. Dette mener jeg er den beste balansen mellom barnets interesse og rettigheter, og reflekterte voksnes ønske om å sette barn til verden. Ved eggdonasjon utvikles også bånd mellom mor og barn gjennom svangerskap, fødsel og barsel. For meg er dette langt fra å oppfatte barn som en bestillingsvare.

LES OGSÅ: Bioteknologirådet sier ja til eggdonasjon og assistert befruktning til enslige

Å gi fra seg et barn

Akkurat som det er flere måter å forstå barnets beste på, er forarbeidene til Bioteknologiloven § 2.18 et produkt av sin tid, og ikke hugget i stein: Lover blir til ut fra hva vi oppfatter som riktig på et gitt tidspunkt, og lar seg endre demokratisk om utviklingen fører med seg ny kunnskap og innsikt i at ting kan ordnes på andre måter.

Ikke minst kvinner og barn har hatt glede av det. Forståelsen av barnet som selvstendig subjekt og forståelsen av barnets beste er også i utvikling, og grunnen til at man avskaffet anonym sæddonasjon i Norge i 2005.

«Verdien av å bære fram et barn, selv om kvinnen ikke har mulighet til å beholde barnet, er etter min mening underkommunisert i samfunnet,» skriver Marianne. Her er vi kanskje aller mest uenige: Jeg er glad for at dette er noe kvinner i Norge slipper å oppleve. Jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må være å måtte gi fra seg et barn og ikke vite hvordan det går med det.

Et ubetinget gode

For meg er det en viss nostalgi å spore i tenkningen om at tidligere ble vi velsignet med barn, og de som ikke fikk, måtte avfinne seg med det. Jeg lengter ikke tilbake til den tiden.

For meg er det et ubetinget gode at kvinner og menn i vår del av verden har langt mer styr på sin egen reproduksjon enn tidligere, men det betyr slett ikke at barn dermed er blitt en vare. Kanskje snarere et virkelig bevisst og ønsket livsmål?

LES MER OM NY BIOTEKNOLOGILOV:

• Olaug Bollestad: «Sett grenser for bioteknologi, for barnets skyld»

• Far til Benedicte med Downs: «Hun er privilegert som kan feire 40-årsdag. Snart blir det vel knapt mer av det»

• Stiftelsen MorFarBarn: «Assistert befruktning til enslige kvinner er mannsfiendtlig familiepolitikk»