Farlige bønner

Denne våren oppholder jeg meg i Skottland som gjesteforsker på Universitetet i Glasgow. Tida skal jeg bruke til å studere forbønnene i skotske gudstjenester. Enda en gang skal jeg få jobbe med det som har vært den røde tråden hele mitt liv: Bønn. Hva slags bønner ber vi? Hva ber vi om? Hva slags bilde av Gud ser vi for oss når vi ber? Hvordan oppfatter vi oss sjøl som bedende mennesker?

Miraklenes Gud

Dette har egentlig opptatt meg hele livet. Særlig brennende ble spørsmåla da karismatikken og framgangsteologien feide over landet på åttitallet. Må vi be for at Gud skal bli oppmerksom på problemene våre? Kan vi få Gud til å forandre mening? Enda viktigere ble spørsmålet om bønn var noe som kunne lede til Guds ekstraordinære inngripen. Kan bønn føre til at noen blir friske fra kreft eller fridd fra uutholdelige plager og problemer? «Miraklenes Gud» ble en mer og mer hyppig tiltalt i visse miljøer. «Ta Gud på hans løfter» innebar å konfrontere Gud med bibelske løfter for så å framtvinge et bønnesvar. Like fullt ble det stadig mer anfektende å høre enkelte vitnesbyrd fra kristne om at Gud hadde utført mirakler ved for eksempel skaffe dem en lekker bil eller hjelpe dem med relativt banale hverdagsproblemer som å finne parkeringsplass. Samtidig ble brutale fakta om bombing av barn i Gaza og hungersnød og krig i andre land, ikke gitt særlig oppmerksomhet.

Nærsynt perspektiv

Stadig spør jeg meg: Hva er bønn? Den norske kristeligheten, innenfor og utenfor majoritetskirken Den norske kirke, er en rar størrelse. Vi har sterke innslag av lavkirkelighet og organisasjonskristendom, og til dels sterke islett av karismatikk. Svært ofte overser vi betydninga av den bønnen som skjer i gudstjenestelige fellesskap. I gudstjenesten hentes bønnen ut av det private og i blant nærsynte perspektivet som kan finnes i en del former for bønn. Når bønnen får være kirkens bønn, kirken i betydning verdensvid, skjer det noe med bønnelivet.

Den skotske, episkopale kirken som egentlig er den anglikanske kirken i Skottland, er i startfasen av en gudstjenestereform. Denne får jeg følge på nært hold i vår. Professor David Jasper er en anerkjent anglikansk liturgiker som har skrevet mye om forbønn og bønn i den anledning. Han går uvanlig skarpt i rette med bønner som forventer det ekstraordinære. Det er farlig, sier han. Det er farlig av minst to grunner. Den ene er at mennesker dermed kan fraskrive seg ansvaret for å bidra til en bedre verden. Den andre er at bønner av denne typen kan forvrenge bildet av Gud og av bønnens karakter: «Herfra er det et kort vei til å tro at Gud har sviktet oss hvis han ikke svarer på våre bønner, bønner om at noen skal bli helbredet fra fatal sykdom, eller at folk ikke skal dø av sult i et land langt borte. Kort sagt, det er ikke noen nødvendig forbindelse mellom det en ber om og det en får. Det er viktig å bli klar over dette. Bønn handler ikke om å prøve å manipulere Gud.»

«Bønneautomat»

All bønn, medregna forbønnen i vår liturgi, er et organisk element i kirkens liv. Den nærer vårt daglige trosliv som kristne, som lemmer på Kristi kropp, sier Jasper. Den er ikke, og kan ikke være, bare en tilfeldig reaksjon på vanskelige eller ekstreme omstendigheter, avgrensa til når ting blir vanskelige. «Forbønnen må aldri brukes som forsøk på praktiske løsninger på tilsynelatende uløselige problemer, eller på problemer vi ikke er villige til å finne en løsning på selv.»

«Å be om ting» er en reduksjonistisk måte å praktisere bønn på. Det er flere begreper jeg savner når vi snakker om bønn. Tilbedelse er et av dem. Det er godt å være nær Gud, uansett. Fellesskap er et annet av dem. Å be er å være med i det evige, universelle bønnefellesskapet. Overgivelse er et tredje. Å overgi det vanskelige og det gode, seg sjøl, alle andre, skaperverket, alt, i tillit til at Gud hører og bryr seg, er noe annet enn en «bønneautomat»-teologi, der en tror en kan putte på en bønn og få ut et bønnesvar.