Verdidebatt

Prinsipielle spørsmål etter håndballsaken

Dette dreier seg ikke bare om håndball, men om et av de viktigste prinsippene i vårt samfunn; retten til å ha sin mening og sitt syn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av: Harald Almås, medlem i Brunstad Christian Church

Jeg har fulgt den såkalte håndballsaken, der et Facebook-oppslag har fått vind i seilene i mediene i en slik grad, at Norges Håndballforbund (NHF) nå må endre kurs. Opprinnelig hadde de bestemt seg for å holde Lerøy-runden på Oslofjord Arena, vel vitende om at stedet er eid av Brunstadstiftelsen. Jeg forstår godt at NHF ikke kan gjennomføre planene sine når mange lag melder avbud. Kommer ikke gjestene, da blir det ingen fest, så de har ikke lenger noe valg.

Handler om demokratiet vårt

Vi har sett at ansvarlige ledere og styrer rundt i lokale foreninger har forskuttert NHFs beslutninger gjennom uttalelser i media, som igjen har skrevet både tydelige lederkommentarer og publisert meningsmålinger i artiklene. Undertegnede har savnet større fokus på det prinsipielt viktige i debatten som har fulgt, nemlig at samfunnet kan se ut til å bevege seg i en totalitær retning. Vi kan ikke forvente at enhver håndballspiller skal være opptatt av prinsipielle samfunnsspørsmål. Men dette dreier seg ikke bare om håndball, men om et av de viktigste prinsippene i vårt samfunn; retten til å ha sin mening og sitt syn. For meg handler dette ikke primært om Oslofjord Arena, men om vårt demokrati.

LES OGSÅ: Alf Gjøsund: «Konservative menigheter er prisgitt markedets betingelser. Man kan ikke kreve tillit»

Prinsipielle spørsmål til saken

Jeg har følgende prinsipielle spørsmål. For det første: Vil i framtida enhver eier av et selskap bli gjenstand for granskning «på hjerter og nyrer», eller gjelder det fortrinnsvis kristne? For det andre: Er ensretting av mening og overbevisning et ideelt mål? I så fall, hvem avgjør hva som er akseptabelt og hvilke premisser skal legges til grunn? For det tredje: Vil andre pressmidler enn økonomisk boikott bli tatt i bruk for å sikre at man skifter syn eller mening? For det fjerde: Blir det nå ulovlig å følge sin overbevisning og sin mening i samlivsspørsmål? Er vi på vei mot at et klassisk syn på samliv er forbudt, eller bannlyst i offentligheten? Og til slutt: Er det redelig å bruke hersketeknikker som «Å være uenige i syn = hat?» At man er uenig betyr nemlig ikke at man hater!

Blitt totalitært

Boikott av andres virksomhet på grunnlag av egen overbevisning brukes av totalitære myndigheter til å kneble annerledes tenkende. Ønsker vi også her til lands på denne måten å svekke mangfoldet i det norske demokrati og få røster man ikke liker å høre til å tie? Gjelder den lovpriste norske toleranse kun når tankebanene følger majoriteten?

LES MER OM SAKEN:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt