Fra «jeg» til «vi» kan redusere antall selvmord

Berit Støre Brinchmann

Professor i sykepleie ved Nord Universitet og Nordlandssykehuset, og medlem av Rådet for sykepleieetikk

Statsminister Erna Solberg forkynte i sin nyttårstale at hun ønsket å sette ned et utvalg for å utrede årsaken til det store antall selvmord i Norge, og hvordan selvmord kan forebygges.

Det kan ikke være nødvendig med slik kartlegging. Jeg vil anbefale statsministeren å lytte til og lese minnetalen til Ari Behns 16-årige datter nøye. Maud Angelica ga pårørende etter selvmord et ansikt, og hovedbudskapet i talen var: det finnes alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute, både private og profesjonelle som kan og vil hjelpe.

Idealet om uavhengighet preger Norge

I den vestlige kulturkrets er personens eller individets autonomi en overordnet verdi. Autonomi eller selvbestemmelse fremstilles som en rett ethvert individ har, og som andre må respektere. Mange etiske teorier (for eksempel Kants pliktetikk) gjør autonomi til den viktigste, og mest ukrenkelige dimensjonen av menneskeverdet. Med autonomi som øverste verdi i etikken, og selvhjulpenhet som ideal, skapes det grobunn for tanken om at mennesket er uavhengig av andre. Idealet blir det sterke uavhengige menneske, avhengighet oppfattes som svakhet.

LES OGSÅ: Regjeringen gir 10 millioner ekstra til hjelpetelefoner for selvmordsforebygging

Vi angår hverandre

Den danske teolog og filosof Knud Ejler Løgstrup hevder på den annen side at grunnfenomenene i menneskelivet ikke er autonomi, men interdependens og avhengighet. Våre liv er innviklet i hverandre, jeg er innviklet i din skjebne, og du i min, vi angår hverandre, og er ikke likegyldige for hverandre. Vi er unngåelig henviste til hverandre, så våre innbyrdes forhold på det mest umiddelbare vis er maktforhold. Det er makten og ansvarets sammenvevdhet det kommer an på, vi kan ikke være berørt av det ene (makt) uten å være involvert i den andre (ansvar). I de umiddelbare forhold mellom mennesker fullbyrdes de suverene livsytringene, sier Løgstrup (1993). Det er i kraft av disse at moralen er gitt mennesket. De suverene livsytringene er fenomener som tillit, talens åpenhet, barmhjertighet, medfølelse og oppriktighet.

Berit Støre Brinchmann er professor i sykepleie ved Nord Universitet og Nordlandssykehuset, og medlem av Rådet for sykepleieetikk. Foto: Privat

Vi trenger et bedre system rundt oss

Alle har ansvar for å skape et rausere, inkluderende og mer menneskevennlig samfunn. Slikt ansvar har våre politikere, lovgivere og vi som privatpersoner. Kanskje trenger vi et skifte i samfunnet vårt, der det øverste idealet ikke lenger bare skal være autonomi og selvbestemmelse, men heller avhengighet, interdependens og sårbarhet.

Da må vi ikke lage et lovverk som gjør at alvorlig psykisk syke mennesker, som ikke forstår sitt eget beste, kan nekte behandling og medisiner, slik at de blir enda sykere. Da må vi sørge for systemer som ivaretar pårørende til barn og voksne med alvorlig psykisk og fysisk sykdom. De pårørende er ofte pasientenes sikkerhetsnett, og bryter sikkerhetsnettet sammen, går det i alle fall ut over pasientene. Mange pårørende opplever et så stort trøkk over tid at de også kan bli syke, og falle utenfor arbeidslivet.

LES OGSÅ: Debatt: «Har vi bidratt til å legge stein til byrden for hans vandring her på jorden?»

Rausere arbeidsliv

Vi må ha et arbeidsliv som vektlegger og belønner samhold, solidaritet, fellesskap og hjelpsomhet, ikke bare effektivitet, inntjening og endringsvilje. Kanskje vi skal satse på et samfunn der alle jobber litt mindre, heller enn litt mer, slik at vi alle også har nødvendig overskudd til familie og venner. Heller det enn at de vellykkede jobber 150 prosent, og at flere og flere faller utenfor, eller at friske, arbeidsføre 62-åringer gleder seg til å gå av med AFP så snart de kan, fordi klimaet på jobb blir tøffere og tøffere og ikke til å holde ut.

Vi må ha et system for arbeid som behandling for de som har blitt fysisk og psykisk syke, og alle bedrifter, både private og offentlige må være lovpålagt også å ansette mennesker med hull i CV-en, som ikke har 100 prosent arbeidskapasitet, men som trenger meningsfylte aktiviteter å fylle dagene med. Vi må revolusjonere Nav-systemet, slik at det å søke hjelp for syke mennesker ikke oppleves som en tilleggsbyrde, og som får de til å føle seg enda mer utilstrekkelige og mistenkeliggjorte.

Sårbarhet må anerkjennes

Alle mennesker er like mye verd, også de som er fysisk eller psykisk syke, og som av ulike grunner faller utenfor. Klarer vi å skape et samfunn med plass for alle, der det å be om hjelp ikke blir sett på som svakhet, men som en styrke, tror jeg at vi kommer et langt stykke på vei, også til å begrense antall selvmord. Jeg ønsker meg et slikt samfunn der fellesskap, avhengighet og sårbarhet anerkjennes som grunnleggende menneskelig, og verdsettes vel så høyt som selvstendighet og uavhengighet.

LES MER OM PSYKISK HELSE:

[ Vårt Land mener: Maud Angelica Behns tale kan bli et vendepunkt i arbeidet med å forebygge selvmord ]

[ «Hvert 40. sekund tar noen livet sitt. 86 prosent av disse skjer i utviklingsland» ]

[ Megakirkepastor tok sitt liv - var kjent for sin innsats for psykisk helse ]