Kristen, leder og kvinne – å bære et tonn fjær

La oss tenke oss et møte i en kristen organisasjon. En kvinne sier noe klokt eller foreslår noe bra, men det får på mystisk vis ikke gjennomslag - før en mann uttrykker seg bekreftende eller foreslår det samme. En mann får uttrykke seg emosjonelt som leder, men når en kvinne gjør det samme fungerer det nærmest diskvalifiserende på budskapet. En mann kan også benytte seg av et bredt menneskelig spekter i sin lederstil, mens en kvinne straks taper autoritet dersom hun viker fra det strenge tydelige og profesjonelle. Har du noengang hørt en mannlig kristen leder bli kritisert fordi lederstilen hans er for patriarkalsk - for faderlig? En kvinne som har en matriarkalsk måte å lede på får straks høre at hun er hønemor. En annen og mer subtil diskriminering er mikroaggresjon. Sæbø og Arntsen kom med noen gode eksempler: å legge på "Lille venn" før et argument i tiltalen av en voksen kvinne. Et godmodige klapp på kinnet istedenfor å lytte som til en likeverdig. Det synes som om kristenheten deler en arvet, uavklart grunnoppfatning om autoritet, som fortrenger det kvinnelige. Som om det finnes et kristenkulturelt skjult jordlag som tillates å eksistere i kraft av å ikke være avdekket og konfrontert.

Uten direkte ond vilje tillates det for menn, å mate inn eller insinuere små forhåndsdommer i ordinær argumentasjon. Forhåndsdommer som har sin bakgrunn i ureflekterte forestillinger om kvinnelige "biologiske" egenskaper. Og at man på bakgrunn av disse gir inntrykk av å vite hva handlinger og utsagn fra kvinner egentlig er motivert av - og derfor kan forbigås og avskrives. På Verdidebatt har det for eksempel blitt foreslått at Sæbø og Arntsens reaksjoner og åpenhet rundt sine opplevelser, har sin årsak i at kvinner er flinkere til å snakke om følelser enn menn. Altså at denne kvinneføleevnen motiverte et kvinnebehov for å stå frem og kvinnesnakke om sine opplevelser. Alt dette er skoleeksempler på mikroaggresjon heller enn hersketeknikker. Fordi, de ville ikke vært mulige eller fungert med samme kraft ovenfor en mann. (Empirisk forskning kombinert med sosiale studier viser at kvinner flest er mer sofistikerte sosiale kommunikatører. De er flinkere til å snakke om alt - ikke bare følelser).

Mikroaggressive utrykk er altså ikke bare en type hersketeknikk som kan foregå mellom hvem som helst. Hersketeknikker (slik begrepet brukes nå) handler mer om maktposisjonering mellom enkeltmennesker som stiller rimelig likt. Mikroaggressive uttrykk får sin spesielle effekt på grunn av mottakerens medlemskap i en gruppe som kan sies å være marginalisert. For eksempel afroamerikanere, aboriginere, homofile eller kvinner. Mikroaggresjon er oftere ubevisst og heller motivert av stereotypiske fordommer enn ond vilje. Mikroaggressive uttrykk er som en negativ "fyrstikk" som blir tent under hånden på et annet menneske, men det er personens gruppetilhørighet som utgjør brenselet som lager skadebrannen. Mikroaggresjon mot en kvinne oppleves altså som diskriminerende fordi mottakeren er kvinne.

Er kvinnelige ledere på kristne arbeidsplasser ofre? Ingen bør fratas en legitim offerrolle. Alle som er utsatt for maktmisbruk, underkuing og diskriminering er offer, og bør få stå i denne stillingen så lenge det er nødvendig. Altså, til reelle forandringer skjer og den dominerende part har blitt avslørt. Det må sies: Sæbø og Arntsens historier synes ikke å handle om to ofre, men om utholdenhet, styrke og historien etter offerrollen. Om etterspillet - der "overgriperen" blir gitt sjansen til å forstå sitt overgrep. Mye mikroaggresjon i kristen sammenheng har likevel fellestrekk med å bli pådyttet en offerrolle: Det tillates å eksistere en subtil tendens i kristen sammenheng, som søker å konservere synet på kvinner som noe annet enn reelle utfordrere til makt og innflytelse: Som delikate spesialobjekter for omsorg som i det skjulte må tas vare på og beskyttes (av menn). Det er et subtilt og såpeglatt fenomen: Kvinner skal "løftes fram", oppmuntres og omhegnes. Makt skal overrekkes til kvinner av menn, mens det er underlig sjelden og utålelig ukvinnelig når kvinner forsøker å bare ta makten.

Tiden er overmoden for at kristne kvinnelige ledertalenter får like vilkår som menn på vei mot posisjoner av makt og innflytelse - ikke bare trøst og et sete i menighetsrådet. Sæbø og Arntsen stilte seg opp ved siden av menn, ikke bak, for å utøve makt og innflytelse i det godes sak. Og de forteller at de fikk mer motstand og en annen type motstand enn menn får. Flere burde fått med seg, at dette ikke var historier fra 18-hundretallet, men en historie som pågår akkurat nå - i din menighet og i ditt kirkesamfunn.

Hvilken effekt har mikroaggressive utrykk på de som blir utsatt for det? Siden avsenderne av slike utrykk generelt sett er velmenende mennesker, og siden mikroaggressive utrykk er veldig subtile. Så vil mottakeren ofte føle ambivalens i møte med disse. Hun vil ofte forsøke å avvise hendelsen og dømme seg selv som overdrevent fintfølende. Det er som en utmattende irritasjon man ikke klarer å riste av seg, kombinert med selvbebreidende tanker om at man er for stolt, for lite langmodig, ikke ydmyk og overbærende nok. Konfronterer man mikroaggresjon, får man gjerne høre at “det bare var en spøk”, “en misforståelse” og at man blåser ting ut av proporsjoner. Noen forskere hevder at mikroaggresjon er verre å bli utsatt for enn åpen diskriminering. Enkeltvis er de ofte for unnselige til å konfrontere direkte. De spiller også forrædersk på lag med egen tvil: “Er alt dette bare meg?” (Wikipedia, micro-aggression: David, E.J.R (2013). “Internalized Oppression: The Psychology of Marginalized Groups”).

Mikroaggressive uttrykk og handlinger kan sammenlignes med små fjær som blir overlevert og som fester seg. Til sammen blir de med tiden et tonn fjær - som bare de aller sterkeste orker å bære på. Trenger egentlig kristne kvinner som er eller vil være ledere, denne mannlige debattantens hjelp? På ingen måte, men som mann koster det svært lite å målbære disse meningene.