To regimenter - ett bryllup

Dette er sikkert stoff VLs lesere kan mye mer om enn meg. Men selv for en humanetiker kan teorien om toregimentslæren aktualiseres av noen ferske avisoppslag:

Denne artikkelen forteller om en shiamuslimsk moské som, visstnok, har innvilget sharia-skilsmisse til norske muslimer.

Denne artikkelen handler om kirkens problemer med å utarbeide felles vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap.

Da jeg giftet meg skjedde det på dekket av en gammel Colin Archer-skute, fortøyd nedafor Gressholmen Kro i Oslofjorden. Vi ble viet av en sorenskriver, som vi på det mest tilfeldige vis hadde klart å komme i kontakt med, og som sa seg villig til å vie oss. Min stefar, poeten Arne Ruste, leste sitt eget dikt. På brygga sto vennene våre og sang. Det var fantastisk.

Året etter var jeg forlover da min beste venn giftet seg på en strand på Koster. Her var det en spesiell vigselsmann som viet brudeparet. Han var visstnok tilknyttet den svenske varianten av Human-Etisk Forbund, men slik jeg forsto det kunne nærmest hvem som helst bli instituert i rollen som vigselsmann i Sverige. Det var i hvert fall ikke en rolle som var entydig monopolisert av livssynssamfunnene (slik forsto jeg det).

Jeg har selvsagt også opplevd kirkebryllup, og tradisjonelle borgerlige vielser på Rådhuset. Min personlige mening er at mitt eget bryllup, og det på Koster, langt overgår disse mer tradisjonelle når det gjelder stemning og herlighet. Slik jeg har opplevd det, så har den staffasjen som de mer "etablerte" seremoniene har medført egentlig bare distrahert fra det sentrale - brudeparet, kjærligheten, det nysmidde fellesskapet. Slik har nå jeg opplevd det. Men så er jeg da også et menneske som helt mangler den religiøse dimensjon...

Jeg erkjenner at mange føler det annerledes. For mange er kanskje det religiøse aspektet ved et bryllup noe av poenget, noe av det som gjør vielsen til noe hellig og ekstra minneverdig. Og selv for sekulære kan det tenkes at man har glede av å ta del i en seremoni som andre har gått foran i - et fellesskap ikke bare for paret og festdeltakerne, men også longitudinelt fra brudepar til brudepar. Det er greit - og det er bra at vi har muligheter for en hver smak!

Noen ekteskap går i oppløsning - og noen liker til og med å feire dette, med en egen skilsmissefest. Kirken har vel så langt styrt unna dette - men innenfor islam er tydeligvis også skilsmisse en form for religiøs handling.

Det er greit - kanskje til og med fint - at det eksisterer religiøst eller livssynsmessig funderte tilbud til par som vil gifte seg eller gå fra hverandre. Selv om jeg personlig foretrakk en, ja, personlig vielse uten noe videre seremoniell (kun en kortfattet opplesning fra sorenskriveren), så er det bra at Kirken, moskéene og til og med HEF kan tilby vigselsseremonier. Og tilsvarende for de som vil oppløse ekteskapet.

Det bør imidlertid herske en form for to-regimentslære her, tenker jeg. Det må være avgjørende at det eksisterer en form for ikke-livssynsspesifikk ordning for både giftemål og skilsmisse - og at dette er det offisielle, det felles, det som binder og oppløser oss alle, uavhengig av livssyn. Det er (sikkert) flott at Gud velsigner ekteskapet, eller at imamen på Allahs vegne lar ekteparet skille lag. Men ettersom vi alle er borgere i et livssynsmangfoldig samfunn, så bør vi ha rutiner for ekteskapsinngåelse og -oppløsning som er felles for alle, samme hvilket livssyn vi kommer fra.

Det trenger ikke være noen konkurranse mellom den verdslige og den åndelige staten på dette feltet. For de representerer ulike funksjoner. Det livssynsrelaterte handler om nettopp brudeparets livssyn, om det nå er humanetikk eller islam, eller kanskje kristendom eller jødedom. Men uavhengig av dette handler ekteskap også om hvordan man forholder seg til den livssynsnøytrale staten.

Noen foreslår at man bør gifte seg to ganger: Først "juridisk" på Rådhuset e.l., så "åndelig" i kjerka eller moskéen e.l. Jeg synes dette blir unødig tungvindt. Kanskje en smidigere løsning ville være å erkjenne separasjonen av disse to fenomenene: Den juridiske og den "åndelige" ekteskapsinngåelsen.

Når vi gifter oss, eller (helst ikke) skiller oss, så er det én handling med to aspekter: Den juridiske og den "åndelige". Hvis det skjer hos presten, så kan godt én og samme prest utføre begge handlinger: Både det juridiske, og det "åndelige". Poenget er at vi bør anerkjenne at disse handlingene er separate, og forholder seg til ulike autoriteter.

Jeg har ikke noe imot at prester får vigselsrett - jeg mener, at de får delegert juridisk vigselsrett fra staten. Joda, jeg vet at de allerede har det idag. Men som sagt - jeg har ikke noe i mot det. Jeg synes også imamer bør ha det, og kanskje humanister, og kanskje til og med frittstående, sertifiserte vigselsmenn som han i Sverige (eller var han humanist? jeg husker ikke!). På den måten kan alle som skal gifte seg - eller skille seg - få gjøre det slik det passer dem best. Og én og samme vigselsperson kan forestå både den juridiske, felles biten og den "åndelige", livssynsspesifikke biten.

Kanskje er dette også løsningen på kirkens nøtt? Kanskje er det ikke så avgjørende om man har et felles kristelig rituale for vielse av likekjønnede. En prest vil kunne vie et ektepar, lese opp det felles statlige ritualet som gjør at man er gift, og så følge på med det religiøst betingede ritual som evt. måtte passe for anledningen. Tilsvarende for en imam - han må gjerne lese fra Koranen eller hva man nå gjør, men for at paret skal være skikkelig gift må han også lese opp det statlige ritualet.

For oss gudløses del kan vi sløyfe det åndelige, og gå rett på festen.